Spennende, skremmende tider

Margret Hagerup

Jeg er overveldet. Det er vanskelig å fatte alt som skjer rundt oss nå. Tempoet er så raskt. Frontene er så harde. Tankene er så mange. Inntrykkene fortsetter å komme. Sosiale medier strømmer over av Brexit, FN, Greta Thunberg. Oss. Dem. Fortid, nåtid, fremtid.

Hva er det egentlig som venter oss?

Mens jeg skriver dette ser jeg TV-bilder fra Grønland. Skremmende bilder av en natur i endring. Det skjer her og nå. Det minner meg om noe som ble sagt i en episode av TV- serien Lykkeland om oljeeventyret på 70-tallet. Det er utrolig spennende tider vi lever i. Men også veldig skremmende.

På 70-tallet så vi ut mot Europa og verden, hvor samarbeid i større grad gav oss en posisjon. Nå ser vi en utvikling hvor Europa sliter. Gamle samarbeidsformer faller sammen. Flere og flere blir opptatt av seg selv og sitt. Heller enn å kjempe sammen, trekker vi oss fra hverandre. Vi mistror hverandres motiver. Vi snakker med store bokstaver. Resultatet er at vi ikke snakker sammen. Vi mister debatten om hvordan vi kan forme fremtiden sammen.

Den siste uken har jeg besøkt Tyskland og i Storbritannia. Det har ikke gjort meg roligere. Tyskland er ute av skyggene etter andre verdenskrig, og har blitt en økonomisk stormakt som har en sentral rolle i Europa. De har allikevel store utfordringer. Høyrepopulister vinner stemmer. Migrasjonen de siste årene har skapt heftig debatt og landsmoder Merkel har fått et skudd for baugen.

I Berlin fikk jeg et tilbakeblikk på historien. Hvordan kunne Hitler komme til makten? Det er tankevekkende at folk ikke forstod hva som skjedde den gang. Det endte med en verdenskrig og mange ofre. Få seierherrer sto igjen.

Så kom den kalde krigen.

Hva gjorde at man kunne bygge en mur som strakk seg gjennom store deler av Europa, og bokstavelig talt delte en by i to. Man kan enda kjenne på følelsene dette skapte i Berlin.

Det skjer noe når man skaper et oss og dem.

Europa sto igjen, rystet langt inn i grunnvollene.

Den europeiske unionen ble skapt for å skape et forent Europa. Ingen ville ha en ny krig i Europa. Man kunne ikke tåle det. Siden den gang har det vært gjentatte debatter om EU-medlemskap i Norge. Vi strides om dette. Frontene har alltid vært harde. Også i Storbritannia har dette skapt stor debatt.

De siste dagene har jeg vært i York, i et land der historien nå skrives minutt for minutt.

Britene har stemt for å forlate den europeiske union. Landet er tydelig preget av Brexit. Hele tre år er gått siden avstemningen. Historien har enda ikke fått en slutt. Man stiller seg her spørsmål ved hvem som egentlig bestemmer. Om hvor makten ligger. Briter som tidligere var imot Brexit er nå for. De vil ha en slutt på en opprivende og polarisert debatt. De vil begynne å diskutere andre temaer igjen, som kvaliteten på sykehusene, skolene og eldrepolitikken.

Ingen vet hva fremtiden bringer, men vi er mange som frykter den.

Vi er redde for hva Brexit kan gjøre, vi frykter økende høyrepopulisme, og vi frykter klimaendringene.

Kanskje frykter vi også hverandre.

I tider som dette burde vi søke mer samarbeid, ikke mindre. For vi kan ikke løse vår tids største utfordringer alene. Det skremmer meg at Europa er i den forfatningen det er. Det skremmer meg at britene ikke vil være med i fellesskapet. Det skremmer meg å se hva klimaendringene gjør.

Det polariserte debattklimaet er også skremmende. Den manglende viljen til å snakke sammen.

Vi løser ingenting ved å stå på hver vår tue og mistro hverandre. Det er på tide at vi finner en felles plattform. Vår tids største utfordringer løses ikke gjennom personangrep og harde fronter i sosiale medier. De må løses ved at vi snakker sammen og samhandler.

Kun det gir oss et håp for fremtiden.

Innlegget ble først publisert i VG.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *