Likestilling anno 2019

Bilde av ordførerkandidat for Oslo Høyre, Saida Begum, og bilde av en muslimsk kvinne og hennes barn. Datteren sitter på ryggen til mor, og de smiler. De er ute i naturen.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Saida Begum, ordførerkandidat for Oslo Høyre.

Likestillingsdebatten går aldri ut på dato. I Norge har vi de samme rettighetene til å gå på skole, få jobb og delta i samfunnsdebatten. Likevel har vi ulike utgangspunkt i livet som kan gjøre at vi i realiteten ikke har de samme mulighetene. Med innvandringen til Norge, har det meldt seg flere behov i debatten om feminisme og likestilling.

Selv om rettighetene er på plass, gjenstår spørsmålet om hvordan man skal få de samme mulighetene når man ikke kan språket og ikke er aktiv i arbeidslivet. Førstegenerasjonskvinner har noen generelle fellestrekk i nordiske land: De har lavest sysselsetting, lavest inntekt, lavest utdanning og er overrepresenterte som trygdemottakere. Vi må sikre at disse kvinnene har de samme mulighetene til å bidra og delta i samfunnslivet.

Heldigvis er det sterk sosial mobilitet blant kvinnelige etterkommere av innvandrere. Innen utdanning gjør vi det bedre enn mennene. Og langt flere av døtrene tar høyere utdanning enn det våre mødre gjorde. Jeg selv er et godt eksempel. Min mor, førstegenerasjonsinnvandrer til Norge på 1970-tallet, fikk aldri mulighet til å fullføre skolegangen i Pakistan.

Både manglende utdanning og tradisjonelle kjønnsrollemønstre – kjønnsroller som heller ikke var uvanlig i Norge på 1970-tallet og enda lenger – gjorde at min mor var hjemmearbeidende. Som annengenerasjon og født i Norge har jeg hatt helt andre muligheter for høyere utdanning. Jeg og mine medsøstre har sprengt våre glasstak på bare én generasjon. Vi skal ikke langt tilbake i Norges historie før det tok langt flere enn én generasjon for jenter å gjøre en tilsvarende reise i sosial mobilitet. 

Språk er nøkkelen til alt

Jeg liker regjeringens forslag om å kutte i sosialstønad for innvandrere under 30 år som ikke kommer seg i arbeid fordi de ikke lærer seg norsk. For å opprettholde stønaden, må man gå på norskkurs for å lære seg språket. Dette er et godt – og nesten selvsagt – forslag. Språk er nøkkelen til alt: arbeid, inkludering, deltagelse i samfunnet.

Mennesker som har mange år igjen i arbeidsfør alder må vi kunne forvente at skal bidra til samfunnet særlig gjennom å lære seg språket. Samtidig finnes det grupper som vi kanskje heller bør støtte til å bidra på andre måter. Det er ikke så lett for en førstegenerasjonsdame på godt over 60 år å skulle klare å lære seg norsk godt nok til kanskje å kunne komme i arbeid i et par år før pensjonsalder.

Disse mødrene og bestemødrene kan være vel så gode rollemodeller og støttespillere ved å promotere viktige verdier som frihet og likeverd, og å heie fram neste generasjons jenter til å fullføre skolegang, kanskje ta høyere utdanning og ikke minst å komme ut i arbeid. På denne måten gjør også de eldre førstegenerasjonskvinnene sitt for å bidra til velferdssamfunnet og likestillingen. 

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *