Flere fødte barn krever tiltak

«Nå må vi få flere barn». Dette hører jeg stadig oftere, og sist i statsministerens nyttårstale.

Selv har jeg bidratt med fire barn til fellesskapet. Det er flott at Erna Solberg løfter oss frem, men skal vi få flere barn krever det politiske tiltak og holdningsendringer.  

Jeg var 29 år da jeg fikk førstemann, deretter kom to til som perler på en snor, og sistemann kom rekende på en fjøl på slutten. Innimellom var det noen graviditeter som gikk over av seg selv. Alderen min tilsa vel at jeg ikke valgte å formere meg på det optimale tidspunktet. 

Vi bør få barn tidligere enn vi gjør i dag. Det er bekymringsfullt at stadig flere trenger medisinsk hjelp til dette. Det eneste som er sikkert er at det nesten aldri passer. 

Denne julen har jeg ligget til lading hjemme på sofaen. Innimellom har jeg lettet på rumpa for å vaske klær, rydde klementinskall fra gulvet, spille spill med ungene, eller lage middag. Men stort sett har jeg lest bøker, ligget på sofaen, og prøvd å puste med magen. 

Først for et par dager siden fant jeg frem Ernas nyttårstale, for å høre hva hun hadde sagt om dette med å få flere barn. Slik er det å være småbarnsforeldre: Trett som faen. 

Barna er likefullt det kjæreste, starten på alt. De er grunnen til at jeg valgte å engasjere meg i politikken. Deres fremtid avhenger av de valgene vi tar i dag. Derfor er det viktig at vi satser på barnehage og skole, og at vi snakker om kompetanse, og at å stille krav er å bry seg. Det er også viktig at vi som foreldre stiller opp. Men jeg har begynt å fundere litt på om vi stiller opp for mye. 

Jeg møter stadig fordommer rundt at jeg har fire barn samtidig som jeg er en hardtarbeidende stortingsrepresentant. Mange hadde helst sett at jeg passet barna mine bedre. Jeg har tross alt valgt å få hele fire stykker, og da skulle det kanskje bare mangle at jeg ikke var mer hjemme med dem?

Hadde jeg vært mindre tykkhudet hadde jeg nok blitt såret av mange av kommentarene som har kommet.

Nå blir jeg som regel bare irritert. Vi må ta et oppgjør med fordommene våre. Vi får ikke flere barn i Norge om alle skal kjøres til og fra trening, ha hjerteformede paprika i matpakken og felles familiemiddag alle årets dager. 

Jeg vet heller ikke om barna rustes bedre som selvstendige mennesker heller. 

For alle som snakker om flere barnefødsler med småbarnslivet på trygg avstand, husker at det er fylt av kjærlighet. Men de må også huske at det er slitsomt fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har valgt ikke å ha SFO. Både på grunn av økonomi (ingen søskenrabatt i vår kommune, og en i hver klasse fra 1-3. klasse hadde gjort et dypt innhugg i budsjettet), men også fordi ungene ikke gjør lekser på SFO. Mine barn går derfor hjem og gjør leksene i et tomt hus. Kjemisk fritt for voksne.

Tidvis går også barna mine alene på fotballtrening. Da jeg var liten kan jeg ikke huske at jeg hadde foreldre med på fritidsaktivitetene. I dag sitter foreldre på sidelinjen og ser på når barna er på håndballtrening.

Jobber barn som er 13 år, rynker folk på nesen. Det er ingen som går med aviser lenger. Det er heller ingen som panter flasker lenger, fant jeg ut på forrige fotballturnering. 

«Vi trenger ikke det, dere fikser jo det vi trenger», sa sønnen min da jeg undret meg over dette. Ja, vi foreldre, vi skal visst fikse alt. Full kontroll. Tilsynelatende.  

Jeg tror vi foreldre må senke skuldrene og forvente litt mer av ungene våre, og mindre av oss selv og velferdssamfunnet. Vi har skrudd forventningene til hverandre alt for høyt opp. Vi forventer at de voksne i barnehagen skal smøre ungene våre med kuldekrem, og at lærerne skal lære ungene å knytte skolisser. Klarer ikke barna seg gjennom skoleløpet, ja, så får jammen meg konsulenten hos Nav ta seg av de unge lovende. Det skulle visst bare mangle. Sånn har det blitt. 

Jeg har nettopp begynt å lese bøker igjen. Etter nesten 10 års ørkenvandring der bleieskift, klesvask, jobb og familietid tok alt fokuset. Denne perioden er kortvarig. Det er faktisk helt sant. Det vet jeg nå, men jeg har aldri trodd på det når folk har sagt det til meg. Man må erfare det selv. Perioden med bleieskift er over, og snart vil de ikke lenger krype opp på fanget mitt. De skal ut og fly på egen hånd.

Min jobb som politiker er å sørge for at de har en fremtid å fly inn i. 
Verdien av arbeid er viktig for velferdssamfunnet. For barna våre og barna som skal komme. Alle valg vi tar i hverdagen er ikke like hyggelige på kort sikt, men nødvendige. Sånn sett har politikk og barneoppdragelse mye til felles. Det skrikes høyt rundt tøffe prioriteringer, men det blir bedre for alle over tid.

Etter 1,5 år på Stortinget er jeg positiv til fremtiden. Skolen blir stadig bedre. Flere inkluderes i arbeidslivet, og det har blitt gjort en enorm jobb med pensjonssystemet. Barna våre skal jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister, men får neppe en like gullkantet pensjon. Vår jobb er å gjøre denne forskjellen minst mulig. Vi skal betjene både nåtid og fremtid. Forvalteransvaret ligger tungt på våre skuldre. 

Den største utfordringen vi har som politikere er å finne helikopterperspektivet. Det er vanskelig å se skogen for bare trær. Jan Zahl i Aftenbladet skrev like før jul: 

«Eg vil heller ha politikarer som tenkjer korleis verda ser ut når barna mine blir vaksne, og ikkje bare på neste valsyklus. Sjølv om eg vil måtte betala ekstra for det i dag». 

Det er en viktig, men vanskelig øvelse. 

Vi trenger at det fødes flere barn. Spørsmålet er hvilken pris vi skal betale for dette. Det er en debatt som bør engasjere de fleste. Det handler om nåtiden, men også i aller høyeste grad om fremtiden.

Våre barn.

Facebook Comments

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *