De varme og de kalde menneskene

Portrettbilde av stortingsrepresentant Margret Hagerup
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss. Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget.

Av Margret Hagerup

Tiden flyr når man gjør oppgaver man trives med og har det gøy. Tid er en subjektiv følelse. Vi kjenner alle følelsen av at tiden snegler seg av sted, men vi kjenner også følelsen av at tiden gikk for fort. Man skulle ønske øyeblikket varte evig.

Jeg har mange slike øyeblikk. Leirskolen på Skottevik, hvor verden lå for mine føtter, og jeg hadde alle muligheter. Min første fødsel, og timene på sykehushotellet. Lukten av nyfødt baby. Den overveldende lykkefølelsen, men også skrekken, for om man vil klare å ta vare på det lille barnet. I perioder tror jeg alltid at man er bekymret for fremtiden til sine barn og hvordan det vil gå med dem.

Derfor ble jeg politiker

Jeg har valgt å engasjere meg i denne fremtiden gjennom å være med i politikken. Tilfeldigheter førte til at jeg ble satt på en liste til kommunevalget i 2011. Det var trusselen om at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned som virkelig gjorde meg engasjert. Som nybakt mor var den viktig for meg, det å treffe andre mødre og fedre, høre at de hadde mange av de samme spørsmålene som meg, vite at jeg var normal. Treffe andre voksne og kunne ta en kopp kaffe sammen. De små tingene, men akk så viktige.
Politikk skulle vise seg å være langt mer spennende enn det jeg så for meg. Det handlet om hva som skjedde rundt oss. Det handlet om barnehager, skole, veistubber og mat.

Det handlet om næringsliv, gründere, arbeidsplasser og fellesskap. I løpet av mine år som lokal folkevalgt dukket det stadig nye tema som interesserte meg, samtidig som jeg ble mer og mer opptatt av det lange perspektivet. Det var ikke bare hverdagen rundt meg og min familie som var viktig, men også hvilken verden mine barn ville møte, når de en gang ble voksne og skulle bringe samfunnet videre.

Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget

Engasjement og et godt miljø i partipolitikken brakte meg til Stortinget. Helt tilfeldig. Jeg trodde aldri at jeg hadde noe der å gjøre, det var et sted for de flinkeste politikerne. De som visste alt om politikkens vesen og hvordan man brakte samfunnet videre. Jeg tenkte med meg selv at jeg lå mange år etter i den reisen som endte med studiebeviset som rikspolitiker.

Året på Stortinget har vist meg at mine tanker og min frykt var grunnløs. Stortinget består av mødre, fedre, sønner, døtre, besteforeldre, naboer, venner og alle de andre rollene og hattene vi har på oss, der ute i samfunnet. Politikere er bare over gjennomsnittet engasjerte mennesker, som har blitt engasjert av ulike ting. Felles for alle er at de har et ønske om å gjøre verden til et bedre sted, og at de bruker mye tid på dette, både i arbeid og i fritid.
Men det er en forskjell mellom lokal- og rikspolitikk.

Stort personfokus

Den største forskjellen er at i rikspolitikken har det vært et stort personfokus gjennom dette året. Vi har brukt tiden på å snakke om Trond Giske, Kristian Tonning Rise, Olemic Thommesen, Per Sandberg, Sylvi Listhaug, Knut Arild Hareide, jeg savner at vi snakker om sakene.

Vi vet at vi blir færre arbeidstakere per pensjonist om kort tid og vi vet at vi har en utfordring med å inkludere i arbeidslivet. Vi er et av verdens lykkeligste folk, men vi har også et av verdens høyeste sykefravær. Vi vet at digitaliseringen kommer for fullt, som følge av en stadig bedre teknologi.
Teknologien gir oss mange muligheter, men den åpner også opp for nye problemstillinger.Bioteknologi og etikk er et av disse vanskelige, men viktige temaene, hvor vi ser at problemstillingene endres.

En karikert debatt

I disse dager diskuteres abortloven, ved bruk av strikkepinneretorikk og koblinger mot regjeringsforhandlinger og budsjett. En debatt som er ytterst karikert og som hindrer en god debatt om etikk og hvilke etiske vurderinger vi skal legge til grunn for de valgene vi tar.

Tone Sofie Aglen i Adresseavisen beskrev det så godt, i debatten som nå raser rundt abortloven:

«Dette er å skru tida 40 år tilbake, ropes det ut på sosiale medier. Jeg kunne ønske vi noen ganger kunne prøvd å stille klokka 40 år fram. Og snakket om hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg er bekymret for en samfunnsutvikling der teknologien gir oss så mange muligheter som vi ikke kan si nei til. Jeg frykter en utvikling der stadig flere egenskaper sorteres ut, alt i det godes tjeneste. Nettopp derfor mener jeg at det er så viktig å ta disse debattene og faktisk lytte til hverandre, selv om jeg må innrømme at jeg kvier meg. Man får så lett stempelet som mørkemann.»

Lei av stemplingen

Det er ingen tvil om at vi har stemplet hverandre i løpet av dette året. Det pågår en krangel om hvem som er varme og hvem som er kalde. Vi krangler om hvem som bryr seg om kvinners rettigheter og hvem som ikke bryr seg.
Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss, og ikke minst, hvordan vi skal skape dette. Et samfunn med plass til alle. Å krangle om offentlige eller private aktører i helsetjenesten bringer oss ikke fremover. Jeg tror på et mangfold i tjenester, også innen velferd, og jeg vil ikke stemples som en kynisk velferdsprofitør av den grunn. Et ord vi for øvrig bør slutte helt å bruke. Nå.

Mitt ønske for det nye året er en ny respekt for hverandre, innen det offentlige ordskiftet.

#MeToo

Fjoråret avsluttet vi med #MeToo, og vi gikk inn i det nye året med en ny erkjennelse og fornyet selvtillit. Vi visste at verden aldri ville bli den samme igjen.

Nå trenger vi et fokus på sak, ikke person. Ord og bilder er mektige våpen – misbruk dem ikke, heter det i pressens Vær varsom-plakat. Rådet er godt, også for øvrige deltakere i det offentlige ordskiftet, skrev en redaktør denne uken.

Og husk, det er gjennom handlingene våre vi kan endre holdningene. Walk the talk, på godt norsk!

Facebook Comments