Hvorfor har vi denne trangen til å storme et kjøpesenter på Black Friday?

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Hvorfor har vi denne trangen til å stå opp grytidlig, stå klar med hundrevis av andre folk og storme et kjøpesenter på Black Friday for å kjøpe en ny iPhone 7 når iPhone 6 fortsatt fungerer helt fint?

Da jeg vokste opp pleide mamma å kjøpe små julegaver hele året og spare dem til desember. Hun pakket inn alt fra H&M-sokker til klær hun hadde kjøpt på salg i august, og la dem under juletreet. Det var hennes måte å sikre at vi tre barna kunne ha nok av gaver å åpne på juleaften, selv om lommeboken ellers ikke strakk helt til.

Med det minnet i bakhånd virker det spinnvilt at en gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker. Jeg skjønner rett og slett ikke når de har tid til å leke med dem?

Jeg undrer meg også over dette Loreal-slagordet «Because you´re worth it.»

Er det sånn å forstå at jeg fortjener å kjøpe meg en ny dyr shampoo fordi jeg har verdi som menneske? I så fall, hvor mye verdi har jeg dersom jeg slår meg løs og kjøper noen dyre anti-rynke kremer i tillegg?

Samfunnet vårt er innstilt på at forbruk bidrar til selvrealisering og lykke. Ved å kjøpe noen flere plagg, noen flere møbler og noen flere leker – så blir vi tilfreds. Butikker, reklamebransjen og sosiale medier bidrar til at det forsterker seg. Det er en trend vi alle har et ansvar for å motvirke.

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Jeg er kapitalist. Jeg er jo for marked og bedrifter og handel og søndagsåpne butikker. Jeg er mot 6 timers-dag og at friske voksne pensjonerer seg for tidlig for å reise til Spania og slappe av.

Men jeg er også konservativ. Fellestroen for så å si alle som kaller seg konservative er at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn.

En sunn markedsøkonomi skaper frihet, sprer makt, oppmuntrer til sparing og styrker verdier som selvhjulpenhet, nøysomhet og moderasjon. En gründer tør å satse og skape en bedrift. En alenemor eller far får råd til å kjøpe klær til barnas skolestart.

Men markedet gir oss også serien «Date my mum» på MTV, en bomull t-skjorte det tok 1000 liter vann for å produsere og ørten «Made in China»- leketøy. Markedet alene kan stimulere til grådighet, og redusere mennesker til konsumenter.

Et godt samfunn må derfor bygge på noe annet enn kun markedsøkonomi. Et godt samfunn må også bygges på noe annet enn en altomfattende velferdsstat som forbyr og regulerer oss bort fra å ta «feil» valg.

Et godt samfunn skapes i de små fellesskapene, som fotballaget, arbeidsplassen, skolen, barnehagen, familien og vennegjengen. Det er i disse fellesskapene vi tilegner oss gode verdier, og får en oppfatning om hva som er rett og galt. Det er i disse fellesskapene vi får et moralsk kompass som gjør at vi fungerer som noe annet enn maskin med kortsiktige lyster.

Hjemme hos mamma lærte jeg verdien av moderasjon og sparsommelighet. På skolen lærte jeg om økologisk bærekraft og global rettferdighet. I barnehagen lærte jeg å snakke, samarbeide, dele og leke med andre barn.
Når jeg våkner trøtt en fredag morgen, har jeg lært å ta ansvar og gå på jobb.

Noen partier i norsk politikk tenker at vi må bekjempe menneskers grådighet ved å forby eller regulere det.

Til en viss grad er det riktig. Vi regulerer adgangen til å ta forbrukslån. Vi har avgifter på luksusvarer, sukker og alkohol. Vi påvirker privat forbruk gjennom rentenivå og skattenivå.

Men det finnes grenser for hvor langt politiske virkemidler bør og kan gå for å regulere det som også er etiske og moralske spørsmål. Miljøpartiet de Grønne ønsker for eksempel å innføre en 30 timers arbeidsuke uten at folk får kompensert for lønnen de har i dag. Med andre ord, de ønsker å gjøre oss fattigere for å unngå at vi skal forbruke enda mer.

Politikere klarer ikke å skape et lykkeligere samfunn ved å frata folk valgmuligheter. Det er ikke politikernes oppgave å «befri» folk fra den store byrden ved å velge selv og tenke selv og ta ansvar selv. Det er ikke politikernes oppgave å dra til shoppingsenteret på Black Friday og rive ned salgsplakatene.

Men det er politikernes oppgave å sikre at vi har en aktiv kulturpolitikk der vi diskuterer holdninger og normer i samfunnet. Det er politikernes oppgave å skape en skole som gir elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet.

Og det er alles oppgave å påvirke vår egen kultur, snakke med hverandre om moralen i overforbruk, ta ansvar for seg selv og sine barn, og sette en liten stopper for shoppinghysteriet. Det er hyggelig med gaver under juletreet og noen tekniske duppeditter. Men barn trenger tross alt ikke 700 leker.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.