No er det hennar tur

Stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland holder en plakat som det står "Nå er det hennes tur" på.

Gjesteinnlegg av Liv Kari Eskeland, Stortingsrepresentant (H)

På søndag kan du vera med på å gjera ein skilnad. Ein skilnad i enkelt-kvinners liv, ein skilnad i deira familiar sine liv, i landsbyar og lokalsamfunn.

Du kan vera med på å løfte opp menneske frå fattigdom og undertrykkjing til eit liv i respekt.

Eg har fått oppleve dette på nært hald. Gjennom vårt venskapssamarbeid mellom Stord og Comalapa i Guatemala sette vi i gong eit prosjekt med å få fleire kvinner inn i politikken. Som den gong kvinneleg ordførar frå Stord og med det rollemodell for desse kvinnene, fekk eg gleda av å vera med på å innsette 20 kvinnelege hjelpeordførarar i Comalapa. Eg gløymer aldri dei stolte nakkane, dei takksame blikka og den audmjuke tilnærminga dei hadde til rolla som dei på slutten av prosjektet vart tildelt.

Utdanning for unge jenter var det første dei ville løfte. Fordi dei meinte det var inngangbilletten til eit betre lokalsamfunn, utan vald, akoholisme og brutalitet. Deretter ville dei ta tak i plastproblematikken som var i ferd med å forureine alt drikkevatn.

På søndag er det TV-aksjon. I år går pengane til å løfte minst 400 000 kvinner, gje dei høve til å starte eiga bedrift, få eiga inntekt, starte eigne spare- og lånegrupper, få ei stemme i politikken og i lokalsamfunnet. Dersom kvinnene får desse moglegheitene, vil det gje positive ringverknader for 1,5 millionar menneske i nokre av verda sine fattigaste land. Kvinner gjev attende til familien og til lokalsamfunnet. Likestilling er ikkje berre viktig for kvinner. Alle tener på eit likestilt samfunn. Likestilling bidreg til å løfta eit heilt samfunn med omsyn til kompetanse, utvikling og fattigdom.

I åtte år har eg som ordførar i Stord vore leiar for TV-aksjonen. Å få lov til å løfte i flokk, slik vi gjer gjennom å gje, og å bidra med å gå med bøssa gjer noko med meg. Det skaper eit samhold på tvers av landegrenser og på tvers av kontinent.

Ingen i Noreg kan setje seg inn i dei forholda verda sine fattigaste lever under. Men vi kan gjennom empati og gjevarglede gjera vårt til at verda vert ein litt betre plass å vera for alle dei som lever med undertrykking og i den ytterste fattigdom. Søndag har vi alle høve til å hjelpe andre sterke kvinner som kvar dag kjemper for sine rettar, som har eit inderleg ønske om å sikre seg og sine familiar eit verdig liv. Dei er ikkje annleis enn deg og meg. Vi ber alle på den same draumen. Våre føresetnader for å nå den er så mykje betre enn deira. Gjennom TV-aksjonen kan vi bidra til å oppfylle tusenvis av draumar. La oss løfte dette saman, la oss dele draumen.

Facebook Comments

Vi kan ikke akseptere barneekteskap eller kjønnslemlestelse

Gjennom FNs bærekraftsmål har det globale samfunn forpliktet seg til å avskaffe skadelige skikker innen 2030. På den internasjonale jentedagen legger regjeringen frem en strategi om sitt internasjonale arbeid og hvordan Norge vil være en pådriver i dette arbeidet.

Skadelige skikker er en form for vold som har fysiske og psykiske helsekonsekvenser. Det begrenser handlingsrommet til dem som rammes og påvirker deres muligheter resten av livet. Det kan være barneekteskap, kjønnslemlestelse og at preferanse for sønner fører til drap av jenter. 

Hvert sekund blir en jente giftet bort. Over 700 millioner jenter og kvinner som lever i dag, ble giftet bort som barn. Det tilsvarer 10 prosent av verdens befolkning. Barnebruder kan være så unge som åtte år. Det er uakseptabelt!

Barneekteskap er i dag en av de største hindringene for skolegang og likestilling for jenter, og for utvikling i fattige land.

Globalt utsettes årlig omtrent fire millioner jenter for kjønnslemlestelse. Over 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag er blitt kjønnslemlestet og lever med følgene av overgrepet.

Tenk at groteske skikker fører til at uten noen form for medisinsk årsak fjernes hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper, eller kjønnsorganet påføres skade. I de mest ekstreme tilfellene sys kjønnslepper sammen slik at det gjenstår en liten åpning til urin og menstruasjonsblod.

Dette er hjerteskjærende, og praksisen fremstår helt uforståelig for meg.

Selv om skadelige skikker også rammer gutter og menn, er jenter og kvinner utsatt i betydelig større grad. Skadelige skikker henger tett sammen med manglende likestilling, diskriminering og tradisjonelle forståelser av kjønnsroller samt negativ sosial kontroll. 

Skikkene bidrar til å forsterke ulikhetene mellom kjønnene. Det kan gjøre det vanskeligere å sikre jenter og kvinner utdanning, helse og deltakelse i samfunns- og arbeidslivet.

En annen skremmende og skadelig skikk er Preferanse for sønner. Det er et uttrykk for den lave verdien jenter og kvinner har i noen land. Konsekvensene av det strekker seg fra kjønnsselektiv abort til vanskjøtsel og drap av jenter. Sønnpreferanse gir seg også utslag i form av at jenter ikke gis skolegang og kvinner diskrimineres juridisk, eksempelvis når arveretten kun er forbeholdt menn. På grunn av sosiale normer og tradisjoner føres denne skikken videre.

De negative utslagene av sønnpreferanse er vanskelige å tallfeste. Det kan til en viss grad ses ved at andelen menn er høyere enn vanlig i noen land. Dette beskrives ofte som et «kvinneunderskudd». De to landene der dette er mest utbredt, er India og Kina.

Skadelige skikker har sammensatte årsaker og krever innsats på flere områder, både parallelt og over tid. Norge vil derfor bygge sin hovedinnsats mot skadelige skikker på etablerte partnerskap og tiltak som har vist seg effektive over tid. Jeg er glad for at regjeringen øker støtten til tiltak mot kjønnslemlestelse, barneekteskap og preferanse for sønner. 

Facebook Comments

Det er i realiteten få fattige i Norge

Foto: Birgitte Aarebrodt

Å fjerne all ulikhet er umulig. Derfor må vi akseptere at ikke alle kan ta med barna på sydentur. Det betyr ikke at man er fattig.

Når man debatterer ulikhet og fattigdom synes jeg det er nyttig å ha med seg generasjonsperspektivet. For det har skjedd mye i løpet av få generasjoner.

Mine foreldre vokste opp i et annet Norge enn det vi opplever i dag. NRK-serien, Lykkeland, har vist oss den enorme velstandsøkningen landet vårt opplevde, som et resultat av oljefunn, tidlig på 70-tallet. Det var den gang appelsiner var noe eksotisk, og man arvet klær og reparerte det man hadde. Folk reiste sjelden på ferie til utlandet, men den gang kalte man også campingferie for ferie. I dag ville enkelte kalle dette fattigdom.

Mye har skjedd siden 70-tallet

Dagens barn vokser opp i en overflod tidligere generasjoner aldri så maken til. Vi har tilgang til mat 24 timer i døgnet, og butikkene skal ha ferske brød fra tidlig til sent. Det skal ikke mangle på noe.

Debatten om ulikhet og fattigdom går seg ofte vill i diskusjonen om inntekt. Man snakker om statistikken, ikke om de faktiske liv. For hva betyr noe for en fattig familie her og nå? At statistikken forteller at de har blitt mindre fattige, eller at opplevelsen av fattigdom har blitt mindre for den enkelte? Vi må snakke om både den relative og den absolutte fattigdommen.

Inntekt er en sentral indikator på fattigdom. Men offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har også stor betydning for levekår og livssituasjon, men kommer ikke med i statistikkene. Aaberge m.fl. (2010) anslår at andelen med lavinntekt i Norge reduseres med nærmere en tredjedel når verdien av offentlige tjenester regnes med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lav inntekt, gjør at flere barn nå kan være med på de sosiale arenaene. Bedre tilskuddsordninger for ferieopplevelser og fritidskort for barn fra familier med dårlig råd er også viktige tiltak som påvirker den enkelte i hverdagen. Det betyr mye, her og nå. Men arbeid og inntekt er også viktig, ikke minst i et langt perspektiv.

De største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det.

En stor andel av de med lavinntekt i Norge i dag har innvandrerbakgrunn. Det gjør fattigdomsbekjempelsen vanskeligere, fordi fattigdom henger sammen med arbeid, og arbeid henger sammen med kompetanse og språk. Introduksjonsprogrammet har nå fått et sterkere fokus på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Veien fra nyankommet til arbeidstaker, eller student, skal være kort. Samtidig skal vi ivareta de som ikke kan være i arbeidslivet.

Det er viktig at individer har frihet til å ta egne valg

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan søke at folk får likest muligheter. Men ulikhet i et samfunn er også akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i slike tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til at produktiviteten går ned. For hvorfor skal en legge ned ekstra innsats når det ikke lønner seg?

Det er viktig for samfunnets bærekraft at individer har frihet til å treffe egne valg, og at en ikke hemmer insentivene til å jobbe, skape arbeidsplasser og ta risiko. Det gir en mindre kake til fordeling, og dermed også mindre til de som har minst.

Ulikhet som oppstår som følge av tilfeldigheter, eller ulik fordeling av muligheter, kan derimot være uheldige. Dette er særlig uheldig der det skyldes årsaker man ikke kan gjøre noe med, som kjønn, arv eller etnisitet.

Ulikhet kan også bli selvforsterkende og ha negative effekter på samfunnet. Derfor er det viktig at politikerne setter inn tiltak. I Norge reduseres den økonomiske ulikheten gjennom velferdssystemer og skattlegging. I tillegg er gratis utdanning grunnbjelken i samfunnet, og grunnskolen har et særskilt ansvar for å sikre alle like muligheter.

Kunnskap er makt. Derfor er det så viktig at ungene kommer seg gjennom skolehverdagen, at de opplever mestring, og at de får med seg verdifull kompetanse på veien. Det er den beste tidlige innsatsen vi kan sette inn.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. På lang sikt handler det om å få folk gjennom utdanning, og inn i arbeidslivet. På kort sikt handler det om at familier med lavinntekt skal klare seg i hverdagen, og at de også inkluderes på de sosiale arenaene.

Også må vi fortelle barna våre at vi ikke er fattige fordi vi ikke reiser til Syden. De aller fleste må gjøre prioriteringer i hverdagen. Det kan være greit at alle barn er bevisste disse prioriteringene, og at vi snakker om dem rundt middagsbordet. For dersom alle skal hige etter det som er foran oss, blir det til slutt et fattig liv.

I realiteten er det få fattige i Norge.

Facebook Comments

Arbeidsavklaringspenger kan bli en felle for utenforskap

Foto: Birgitte Aarebrodt

Norge står overfor mange utfordringer. En av dem er at antall uføre og nordmenn som av andre grunner står utenfor arbeidslivet er altfor høyt. Når regjeringen nå endrer ordningen for arbeidsavklaringspenger (AAP) for unge, er det fordi at ordningen var på vei til å bli en fattigdomsfelle.

Ungdommen vår fortjener bedre.

Sysselsettingsutvalget konkluderte i mars med at mottak av helserelaterte ytelser innebærer en høyere sannsynlighet for å bli stående varig utenfor arbeidslivet. Unge har potensielt mange år foran seg i arbeidslivet. Dersom de blir stående utenfor, har det en stor kostnad både for samfunnet og den enkelte.

Sysselsettingsutvalget fant videre at for mange unge på arbeidsavklaringspenger er helseproblemene ikke nødvendigvis hovedårsaken til at de er uten arbeid. For denne gruppen kan mottak av en helserelatert ytelse føre til overdrevent fokus på helsemessige utfordringer og svekke mulighetene til å komme i arbeid. Det gir grunn til tiltak for å redusere tilstrømmingen av unge til helserelaterte ytelser.

Kraftig økning de siste årene

For unge på arbeidsavklaringspenger har økt drastisk de siste årene. Da SINTEF evaluerte ordningen i 2015, så var deres klare anbefaling at unge uten alvorlig sykdom ikke bør komme inn på ordningen. SINTEF mente disse var mer tjent med å delta på Kvalifiseringsprogrammet eller andre aktiviteter og tiltak.

Vi må gjøre det vi kan for å inkludere flere i arbeidslivet, da handler det om å følge opp.

Kort fortalt handler det om at en endrer stønadssatsen for nye tilfeller, som kommer inn etter 1. februar 2020. Minsteytelsen i AAP vil da bli den samme ytelsen for unge i kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsordningen, og inntekten vil være på samme nivå som andre i samme aldersgruppe som ikke går på trygd.

Tall fra Sysselsettingsutvalget viser at unge på AAP har 30 prosent mer i medianinntekt enn jevnaldrende. De får mer enn lærlinger, mer enn studenter, og også 68 000 mer enn jevnaldrende som deltar på Kvalifiseringsprogrammet. Vi har altså en situasjon der unge uten alvorlige sykdommer får høyere inntekt enn jevnaldrende, og det på en ordning som kanskje ikke er bra for dem. Det er ikke god sosialpolitikk.

Rundt 70 prosent av de unge som får arbeidsavklaringspenger er ikke definert som alvorlig syke. De sliter med mestringsproblemer, lav selvtillit og psykiske utfordringer. Det verste vi kan gjøre er å ha systemer som holder dem utenfor arbeidslivet.

Tettere og bedre oppfølging

Derfor gjør regjeringen endringer i arbeidsavklaringspengene for eventuelle nye mottakere under 25 år, og sørger for at de får tettere og bedre oppfølging fra Nav. Pengene som reduseres gjennom nedgangen i ytelse skal gå til tiltak som gjør at ungdom blir raskere avklart og kommer raskere tilbake i enten arbeid eller utdanning. På denne måten får ungdom en sjanse til å delta i samfunnet og ikke bli stående utenfor.

Rundt 80 prosent av de unge som mottar AAP, har aldri vært i jobb. Pengene de får gjennom AAP i dag, er en betydelig større sum enn mange av deres jevnaldrende får.

AAP kan derfor bli en felle for utenforskap for disse ungdommene.

Derfor gjør vi nå alt vi kan for å inkludere flere i arbeidslivet, og redusere tilstrømmingen av unge til helserelaterte ytelser. Desto lenger en står utenfor arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme tilbake. Høyre tar mer enn gjerne ansvar for å endre denne politikken. Fordi det er det eneste ansvarlige, og sosiale å gjøre.

Facebook Comments

Spennende, skremmende tider

Margret Hagerup

Jeg er overveldet. Det er vanskelig å fatte alt som skjer rundt oss nå. Tempoet er så raskt. Frontene er så harde. Tankene er så mange. Inntrykkene fortsetter å komme. Sosiale medier strømmer over av Brexit, FN, Greta Thunberg. Oss. Dem. Fortid, nåtid, fremtid.

Hva er det egentlig som venter oss?

Mens jeg skriver dette ser jeg TV-bilder fra Grønland. Skremmende bilder av en natur i endring. Det skjer her og nå. Det minner meg om noe som ble sagt i en episode av TV- serien Lykkeland om oljeeventyret på 70-tallet. Det er utrolig spennende tider vi lever i. Men også veldig skremmende.

På 70-tallet så vi ut mot Europa og verden, hvor samarbeid i større grad gav oss en posisjon. Nå ser vi en utvikling hvor Europa sliter. Gamle samarbeidsformer faller sammen. Flere og flere blir opptatt av seg selv og sitt. Heller enn å kjempe sammen, trekker vi oss fra hverandre. Vi mistror hverandres motiver. Vi snakker med store bokstaver. Resultatet er at vi ikke snakker sammen. Vi mister debatten om hvordan vi kan forme fremtiden sammen.

Den siste uken har jeg besøkt Tyskland og i Storbritannia. Det har ikke gjort meg roligere. Tyskland er ute av skyggene etter andre verdenskrig, og har blitt en økonomisk stormakt som har en sentral rolle i Europa. De har allikevel store utfordringer. Høyrepopulister vinner stemmer. Migrasjonen de siste årene har skapt heftig debatt og landsmoder Merkel har fått et skudd for baugen.

I Berlin fikk jeg et tilbakeblikk på historien. Hvordan kunne Hitler komme til makten? Det er tankevekkende at folk ikke forstod hva som skjedde den gang. Det endte med en verdenskrig og mange ofre. Få seierherrer sto igjen.

Så kom den kalde krigen.

Hva gjorde at man kunne bygge en mur som strakk seg gjennom store deler av Europa, og bokstavelig talt delte en by i to. Man kan enda kjenne på følelsene dette skapte i Berlin.

Det skjer noe når man skaper et oss og dem.

Europa sto igjen, rystet langt inn i grunnvollene.

Den europeiske unionen ble skapt for å skape et forent Europa. Ingen ville ha en ny krig i Europa. Man kunne ikke tåle det. Siden den gang har det vært gjentatte debatter om EU-medlemskap i Norge. Vi strides om dette. Frontene har alltid vært harde. Også i Storbritannia har dette skapt stor debatt.

De siste dagene har jeg vært i York, i et land der historien nå skrives minutt for minutt.

Britene har stemt for å forlate den europeiske union. Landet er tydelig preget av Brexit. Hele tre år er gått siden avstemningen. Historien har enda ikke fått en slutt. Man stiller seg her spørsmål ved hvem som egentlig bestemmer. Om hvor makten ligger. Briter som tidligere var imot Brexit er nå for. De vil ha en slutt på en opprivende og polarisert debatt. De vil begynne å diskutere andre temaer igjen, som kvaliteten på sykehusene, skolene og eldrepolitikken.

Ingen vet hva fremtiden bringer, men vi er mange som frykter den.

Vi er redde for hva Brexit kan gjøre, vi frykter økende høyrepopulisme, og vi frykter klimaendringene.

Kanskje frykter vi også hverandre.

I tider som dette burde vi søke mer samarbeid, ikke mindre. For vi kan ikke løse vår tids største utfordringer alene. Det skremmer meg at Europa er i den forfatningen det er. Det skremmer meg at britene ikke vil være med i fellesskapet. Det skremmer meg å se hva klimaendringene gjør.

Det polariserte debattklimaet er også skremmende. Den manglende viljen til å snakke sammen.

Vi løser ingenting ved å stå på hver vår tue og mistro hverandre. Det er på tide at vi finner en felles plattform. Vår tids største utfordringer løses ikke gjennom personangrep og harde fronter i sosiale medier. De må løses ved at vi snakker sammen og samhandler.

Kun det gir oss et håp for fremtiden.

Innlegget ble først publisert i VG.

Facebook Comments

Kjære venninne, nå snakker vi Likestilling 2.0

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Marianne Haukland

Denne høsten har jeg latt meg imponere over flere fantastiske initiativ for å løfte økonomisk likestilling i Norge. For eksempel DNBs kampanje #huninvesterer, Silje Sandmæls podkast Pengetabu og DN Kvinners Facebook-gruppe for kvinner som interesserer seg for økonomi.

På mange måter snakker vi om en helt annen likestilling enn det som var min mors likestillingskamp. Kvinner tjener nå likt for likt arbeid. Men det betyr ikke at kvinner har like gode økonomiske resultater som menn har. Vi kvinner velger yrker med lavere lønninger og har oftere ugunstige arbeidstider, som legger press på hvor mange som jobber fulltid.

Kampanjen #huninvesterer oppfordrer kvinner til å ta økonomisk ansvar for å tette kapitalgapet i samfunnet. Da må vi kvinner lære oss å se hvordan våre handlinger påvirker vår egen økonomi.

Penger bør ikke være tabu å snakke om, noe privatøkonom Silje Sandmæl minner oss på i hennes podkast. Der tar hun opp viktige temaer som f.eks. samlivsøkonomi. Jeg tror det er viktig at det snakkes mer om penger i parforhold.

Da jeg skulle kjøpe bolig med min samboer i vår, snakket jeg med rådgiveren i banken min, og fikk veldig god rådgivning. Vi ble rådet til å skrive samboerkontrakt og til å ta livsforsikring. Da var det enklere for meg å ta opp alle disse temaene med min samboer.

I min venninnegjeng, der de fleste er etablerte, snakker vi om økonomi. Det burde alle ekte venninner kunne gjøre. For det er kompliserte temaer og de fleste opplever faktisk de samme utfordringene. Derfor snakker jeg til deg som om du var min beste venninne. For dette trengte vi alle å lære.

Jeg blir sjokkert når jeg hører om jenter som inngår samboerskap der de ikke får muligheten til å bli med på investering i felles bolig. Da blir man utestengt fra boligmarkedet av kjæresten sin. Det kan være ganske urettferdig. Spesielt om man må betale husleie til kjæresten sin.

Får du ikke bli med å investere i boligen, må du investere i noe annet. Enten en egen liten leilighet, som du kan leie ut, eller i fond og aksjer. Vær tydelig overfor kjæresten din (han dusten) at du ikke ønsker å subsidiere hans investering, men kan dele likt på fellesutgifter til forbruk og drift av hjemmet. Slik sikrer du at du har avsatt nok til å kunne investere et betydelig beløp i fond eller betjene ett lite boliglån. Eventuelt så kan du finne deg noen som er bedre.

Ja, vi kan ikke styre verden dersom vi ikke eier den og eierskapet er veldig skjevt mellom menn og kvinner.

I dag er det mange som lever i samboerskap fremfor ekteskap. Hvilken samlivsform man har påvirker hvordan økonomi man vil ha etter ett samlivsbrudd. Som samboer at du svært få rettigheter sammenlignet med de som har vært gift. Du har ikke krav på verdier den andre har opparbeidet mens dere har vært sammen, selv om du indirekte har har bidratt til at disse verdiene er blitt skapt.

Derfor er det så viktig å lage samboerkontrakt og nedskrive i kontrakten dersom du har vært med på investeringer, eller tatt andre økonomiske byrder i forholdet. Slik formaliserer man økonomiske avtaler i forholdet, dem kan det bli mange av. Få par har slike samboeravtaler, men de er for viktige til å ikke lage.

Felles barn er begges ansvar, dersom du tar mer økonomisk ansvar for å ta vare på barnet bør du kreve å bli kompensert. Taper du pensjonspoeng på å ta ulønnet permisjon mens dere venter på barnehageplass bør du kreve at den som er i jobb kompenserer de økonomiske tapet du faktisk får.

Dette kan gjøres ved å avtale innskudd fra partneren til din pensjonsparing. Felles konto til felles innkjøp er viktig. Dersom du handler mat, klær og sko til barna bør dette ikke komme fra din egen lomme alene, dere må begge bidra likt.

Likestilling 2.0 handler om at vi kvinner skal passe på at det vi sitter igjen med etter ett levd liv faktisk er rettferdig. At man fikk mulighet til å investere og opparbeide seg kapital, eiendeler og en god pensjon. Samtidig som vi kan være gode mammaer og kjærester uten at det setter oss tilbake økonomisk.

Facebook Comments

En arbeidsplass må ha plass til alle

Foto: Birgitte Aarebrodt

Vi har alle opplevd å bli satt i en bås hvor vi ikke føler oss hjemme. Det har jeg også opplevd, som kvinne, politiker og som firebarnsmor. Spesielt mennesker med psykisk utviklingshemning opplever fordommer. Men i motsetning til dem, er det lettere for meg å bryte fri fra et stempel jeg opplever som urettferdig.

I fjor holdt Erling en tale utenfor Stortinget. Han er født med en hjerneskade og jobber på Nordpolen industrier. I talen snakket Erling om moren hans, som ruset seg da han lå i magen hennes. Det har gjort ham til det fantastiske mennesket han er i dag.

Talen ble holdt i forbindelse med en aksjon på Eidsvolls plass som satt fokus på nettopp inkludering, mangfold og betydningen av det å ha et arbeid. Målet var flere varig tilrettelagte arbeidsplasser.

Erling har en viktig stemme i samfunnsdebatten. Han peker vei mot det samfunnet vi må skape sammen. Et samfunn med plass for alle, hvor vi ser muligheter og ikke begrensninger.

Erling snakket om betydningen av arbeid, betydningen av fellesskap og betydningen av å mestre. Vi trenger flere slike fellesskap. Derfor har regjeringen satset på en økning i antall VTA-plasser, samtidig som vi stimulerer til at flere ordinære arbeidsgivere skal ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. For arbeidsgiverne er en viktig del av inkluderingsdugnaden, og vi trenger arbeidsgivere som ser verdien av mangfold. Da må de gode historiene deles.

For Høyre er inkluderingsdugnaden et av våre viktigste prosjekt. Vekstbedriftene var tidligere kjent for å tilby oppbevaring og aktivitet, mens det i dag i større grad er verdiskaping og faktisk arbeid som står i fokus. Ressursene ligger ofte skjult i den enkelte, og gjennom aktivitet og mestring dukker de frem på steder man kanskje ikke hadde trodd. Det er verdien av arbeid.

Men vi må gjøre mer.

For vi har ikke kommet langt nok med å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne. Vi trenger fremdeles flere VTA-plasser, og vi trenger et tettere samarbeid mellom vekstbedrifter og ordinære virksomheter. En god oppfølging er også viktig, for å forhindre at folk faller ut av systemet.

Siden 2013 har regjeringen gjennomført en historisk satsing og økt antall VTA-plasser fra 9 200 til 11.000, i tillegg til å økte midler til oppfølging. Dette er viktige plasser, som må brukes riktig.

Å besøke en vekstbedrift setter spor, for sjelden finner man slik arbeidsglede og entusiasme som der. Dette kan overføres til det ordinære arbeidslivet, og jeg tror flere av de som er i en VTA-plass i dag hadde hatt glede av å være i ordinære virksomheter. På den måten får man et mangfoldig arbeidsliv. Det vil være en gevinst for alle. Og vi trenger flere arbeidsgivere med på laget.  

«Helt med» er således et godt bindeledd mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. «Helt med» tar utgangspunkt i individuell jobbstøtte, som handler om ordinært arbeid, helse- og arbeidsrehabilitering og tett oppfølging. Målet er å legge til rette for langvarige og gode arbeidsforhold.   

I Bergen traff jeg før sommeren Elisabeth, Beate og Stine som alle jobber på Fyllingsdalen sykehjem. De trivdes godt på jobben og fremhevet kontakten med beboerne og kollegaer som viktige elementer. Daglig leder hadde bare lovord om samarbeidet med Helt med. At flere er tilstede gir automatisk høyere kvalitet. Det gir tid til å servere kaffe, ta en liten prat med beboerne og servere frokost. Nå håper hun at flere sykehjem følger etter, og inngår samarbeid med Helt med.

Tore Trondsen på 19 år fikk seg nylig jobb hos Deja Vu og sa følgende: «Det er en glede å ha en jobb å gå til. Så slipper jeg å gå hjemme og stange.» Eierne av spisestedet er også begeistret og uttaler: «Jeg vil si trivselen er blitt bedre etter at Tore kom. Det har gjort noe med språkbruken blant de ansatte også. Tonen er ikke fullt så grov som den var». De tok selv kontakt med Helt med, etter at de så reportasjen om Emily Ann Riedel, som har fått seg jobb hos Scandic gjennom samme prosjekt. Sammen med Emily og Trond, er det nå over 50 personer som har fått jobb ved hjelp av «Helt med» og arbeidsgivere som ser verdien av mangfold.

Det er ikke politikere og Nav som senker terskelene inn i arbeidslivet og ansetter, det er det arbeidsgivere, slik som Scandic, Deja vu og Fyllingsdalen sykehjem som gjør. Vi har gode tider i Norge nå, da må vi bruke disse gode tidene til å inkludere så mange vi kan i arbeidslivet. Vi kan ikke akseptere at ungdom går hjemme og stanger.

Dere er alle velkomne med i inkluderingsdugnaden!

Facebook Comments

Kroppen skal brukes, ikke utstilles

Bilde av stortingsrepresentant, Mari Holm Lønseth. I bakgrunnen er et bilde av en jente som ser seg i speilet. Hun holder hendene opp mot ansiktet. Ser alvorlig ut.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Endelig får influencere klare regler som stopper de fra å markedsføre produkter på bekostning av unges selvtillit. Det er på tide. Men det løser ikke alle problemer rundt kroppspress. Foreldre må ta mer ansvar. Barn og unge som trenger psykisk helsehjelp må få bedre oppfølging. I tillegg må folk gi litt mer faen. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Jeg fylte 13 i 2004. Selv uten Instagram og blogg.no, opplevde vi kroppspress. Noe skyldtes den usikkerheten som ungdomsårene kan bringe med seg. Men noe skyltes sikkert også tilsynelatende «perfekte kjendiser» som for eksempel Britney Spears eller Christina Aguilera som for oss var store forbilder og som vi ville være likest mulig. Vi fikk ikke reklame inn på telefonen, vi skjønte at det vi så på TV-shop var lureri og det var ikke snakk om tannbleiking, hårfjerning eller hår-vitamingummibjørner.

Mye har forandret seg

Dette skiller seg dramatisk fra dagens situasjon: Forbildene er ikke lenger på andre siden av Atlanteren. Tvert imot er det nabojenta som skriver tilsynelatende personlige statuser som vi kan lese på en av de mest personlige tingene vi har, nemlig smarttelefonen. Influencerne snakker til følgerne sine på en personlig måte i markedsføringen av egne eller andres produkter. Hva som er reklame og hva som ikke er det glir over i hverandre, selv om de fleste er gode til å merke innleggene sine i henhold til regelverket.

Endelig er de nye etiske reglene for influencere på plass

Det er nok ingen tvil om at måten enkelte influencere velger å fremstille seg selv på, bidrar til økt kroppspress hos en del unge, særlige jenter. Det er heller ingen tvil om at mange som er forbilder for unge, ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Derfor er det bra og på tide at vi endelig har fått på plass nye etiske retningslinjer for influencere. De må slutte å markedsføre varer og tjenester med budskap som kan føre til misnøye med kropp og utseende hos barn og unge. Retningslinjene gjelder for markedsføring mot barn og unge opp til 24 år. Dette regelverket skal håndheves av et eget fagutvalg som både skal behandle klager, men også komme med forhåndsuttalelser til kampanjer. Influencerne og andre aktører i bransjen har vært med på å utarbeide de nye retningslinjene. Det håper jeg vil føre til at de har bedre forankring hos de det gjelder – og derfor blir fulgt.

Hva vil Høyre gjøre?

Mange lurer kanskje på hvorfor Høyre, partiet som ikke vil forby alt de ikke liker eller regulere alt, vil gå inn og regulere markedsføringen mot unge. Jo, det er fordi Høyre ikke er partiet som lar et marked operere fritt uten spilleregler når de målretter seg mot barn og unge. De trenger et annet vern enn voksne. Når det er sagt, kan vi ikke regulere oss ut av kroppspress, men vi kan gjøre noe for å gi klare og tydelige regler for hva slags markedsføring som er lov.

Retningslinjer løser ikke alt

Det er sannelig på tide at retningslinjene kom på plass. Men vi må ikke være naive å tro at det løser alt. Disse retningslinjene handler kun om markedsføring. Det betyr at vi fortsatt kommer til å se bilder av silikonpupper, fylte rumper og lepper på feeden vår på Instagram. Det kan selvfølgelig ikke forbys. Det må vi sette unge i stand til å håndtere:

Foreldrene har et stort ansvar for lære barna sine hva det er som er ekte og falskt i sosiale medier. De aller fleste sosiale medier gir en solskinnshistorie av menneskers liv, og tar i liten grad for seg nedturene eller de dårlige dagene. Barn og unge må lære at ikke alt er som det ser ut i sosiale medier.

Skolen har også ansvar

Sammen med foreldrene hviler det også et ansvar på skolen. Når vi nå fornyer absolutt alle fagene i norsk skole er livsmestring en del som skal inn og som er nytt. Det er veldig bra. Skal du trives og lære på skolen, må du også mestre livet. I møte med det perfekte liv i sosiale medier og i media må barn og unge lære seg kildekritikk, lære å takle motgang og lære om hva et sunt kroppsideal er.

Politikken vi fører er selvfølgelig viktig, men vi kan ikke vedta oss ut av kroppspress. Det viktigste vi gjør både på hjemmebane, på skolen og i samfunnet er å jobbe med holdninger og kultur. Vi må gi litt mer faen, og være fornøyd med det vi har. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Facebook Comments

Vi skal stoppe klimautslippene – ikke utviklingen

Bilde av stortingsrepresentant, Mathilde Tybring-Gjedde. Bildet i bakgrunnen et ovenfra og ned bilde av en skog og en trafikert vei som går rett gjennom den.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Jeg er en del av generasjonen som opplever et kræsj av tunge trender samtidig. Eldrebølge. Velferdssamfunn under press. Politisk polarisering. Og klimakrisen. Det grønne skiftet vil kreve at vi tar modigere valg. Vi må være ærlig på at dette er en omstilling vi alle vil kjenne på kroppen. Sektor etter sektor må kutte utslippene sine, lokalt og globalt.

Samtidig har jeg troen på at vi skal greie det, dersom vi satser på menneskers skaperkraft. Vi redder ikke klima på tross av mennesker, men på grunn av mennesker og med mennesker.

Høyres klimapolitikk bygger på tre grunnleggende prinsipper: Det må lønne seg å velge grønt. Selv klimaskeptikere må se seg tjent med å velge miljøvennlig. Vi må være teknologioptimister som tør å ta i bruk nye løsninger for å kutte utslipp. Og vi må huske at klimapolitikk ikke er et Norgesmesterskap. Klimautslippene trenger ikke å gå gjennom passkontrollen. Vi løser klimakrisen gjennom internasjonalt samarbeid.

Det viktigste for meg er at vi faktisk kutter utslipp, ikke bare flytter dem til andre steder. Verdens befolkning vokser hvert år, og etterspørselen etter energi er enorm. Vi må sikre at behovet ikke dekkes av kull fra Polen eller Kina, men at vi får et hopp over til andre og fornybare energikilder. Da må vi bruke kompetansen, menneskene, teknologien, og ikke minst inntektene vi får fra oljenæringen til å utvikle nye grønne arbeidsplasser og klimateknologi i Norge. Det vil være en stor konkurransefordel i årene fremover!

Og vi er i gang!

I løpet av én uke i juni 2019 skjedde det for eksempel mer for klimaet enn jeg tror noensinne har skjedd i et parlament. Mandagen vedtok vi klimaavtalen med EU, tirsdag foreslo regjeringen å åpne områder for havvind, torsdag la regjeringen frem hvordan vi skal kutte femti prosent i skipsfarten innen 2030, og fredag landet regjeringen en klimaavtale med landbruket, før vi samme dag ga 340 millioner kroner mer til karbonfangst. På toppen av det hele lanserte vi søndagen et CO2-fond for næringstransport.

Den norske elbilsatsningen har ført til at andelen elbiler i nybilsalget har økt kraftig. Regjeringens satsning på Enova har gjort det mulig for Hydro på Karmøy å produsere verdens reneste aluminium. Det sistnevnte vil kanskje føre til at utslippene øker noe i Norge, men det vil bidra til å redusere utslippene globalt. Dette viser at lille Norge kan åpne nye markeder og få flere med i det grønne skiftet. Kina kjøper nå flere elbiler enn resten av verden til sammen.

Vi ser at norske bedrifter tar signalene. De vet at vi har koblet oss på klimamålene til EU, og at det stilles forpliktende krav til utslippskutt i hver sektor. De vet at vi vil få et avgiftssystem der det straffer seg å forurense. Flere og flere ser klimakrisen som en mulighet til innovasjon og utvikling. Kanskje vi kan skape bedre og smartere måter å gjøre ting på fordi vi blir tvunget til å tenke nytt?

Passivt og naivt

I motsetning til andre partier vet Høyre at klimapolitikken aldri vil være bærekraftig dersom folk ender opp med å falle utenfor samfunnet, eller bedriftene blir sittende igjen kun med røde tall. Det er passivt og naivt å tro at vi kan løse klimakrisen med å pålegge folk dårlig samvittighet, eller ved å ha negativ økonomisk vekst.

For ja, det er enkelt å kutte utslipp, det er bare å skru av knappen i fabrikken. Men da stopper samtidig utviklingen. Grønn omstilling for meg handler om å frikoble økonomisk vekst fra økte klimautslipp. Vi skal løfte folk ut av fattigdom og sikre energi til mennesker som fortsatt lager mat foran åpen ild i verden. Samtidig som vi når klimamålene nasjonalt og globalt, og skaper nye grønne arbeidsplasser.

Litt av en jobb min generasjon har fått i fanget!

Facebook Comments

Forventer vi for lite av gutta i skolen?

Bilde av stortingsrepresentant, Mathilde Tybring-Gjedde. I bakgrunnen er det bilde av en gutt som lener hodet på hendene over en arbeidsbok. I bakgrunnen ser vi andre barn som skriver.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Før sommeren møtte jeg tøffe 18 år gamle Daniel Lie. Han slet med dysleksi og talevansker, og ble tatt ut av klasserommet for å få spesialundervisning fra tredje klasse på barneskolen. Han husker fremdeles at han ble sittende å spille yatzy i mattetimene rett før mattetentamen. «De mente det nok godt,» sa han. Men han møtte en skole som hadde for lave forventninger til ham, hva han kunne lære og hva han kunne bli.

Skjermdump av en nettsak i VG, hvor tittelen er «Daniel (18) fikk spesialundervisning - følte seg stemplet og undervurdert». Det er bilde av Daniel Lie som står foran Stortinget.
Skjermdump fra nettsaken om Daniel Lie, fra vg.no.

Han er ikke alene.

Guttenes oppførsel blir gjennomgående vurdert som mer negativ enn jentenes oppførsel i skolen og barnehagen. Allerede i 5. klasse oppfatter lærerne jenter som mer skoleflinke enn gutter og det påvirker guttenes selvbilde i 6. klasse. Er du en 15 år gammel norsk gutt er sjansen stor for at du har mye lavere forventninger til din fremtidige utdanning enn nabojenta.

Samtidig er 70 % av de som får vedtak om spesialundervisning gutter. Av de som har spesialundervisning, får over dobbelt så mange gutter som jenter oppfølging av en ufaglært assistent. Flere rapporter viser at disse barna føler seg isolert på skolen og har lav tro på egen mestring.

Jeg er veldig glad for at Høyre i regjering har satt et viktig søkelys på kjønnsforskjeller i skolen, og at vi diskuterer mange nye tiltak for hvordan vi skal løfte de elevene som trenger det mest.

Urovekkende tall

Det er slutt på den tiden gutta kunne reise til sjøs den dagen de fylte 16 år, eller ta seg en ufaglært jobb i lokalbedriften. Nettopp derfor er det urovekkende at mange flere gutter har svakere karakterer fra ungdomsskolen og dropper ut av videregående skole, enn jentene. Det går ikke an å bortforklare slike tall med at skolens samfunnsoppdrag er bredere enn fagene. Skolens ansvar er også å gi elevene de verktøyene de trenger for å mestre resten av livet, og hindre utenforskap.

Det er ingen tvil om at vi trenger en skole som også tilpasser seg gutta, og gjør det mulig å lære på varierte og praktiske måter. Det kan for eksempel være at gutta har godt av kortere undervisningsøkter, tydelig struktur og klasseledelse, mer fysisk aktivitet og utprøving av ny teknologi i undervisningen.

Mer læring gir ikke mindre trivsel

Samtidig blir jeg bekymret når flere i skole-Norge velger å tegne en motsetning mellom fokus på grunnleggende ferdigheter, og en god skolehverdag som gir mestring for guttene. Etter å ha besøkt mange skoler og snakket med lærere, rektorer, elever og foreldre, er det nemlig en ting som er klart: Fokus på læring i skolen trenger ikke å bety at elevene trives mindre eller er mer stressa. Snarere tvert imot. Gutta gjør det for eksempel nesten like godt som jentene i matematikk, og matematikk er et av de fagene mange gutter gleder seg til.

Sannheten er at barn er robuste og får til mer enn vi tror. Og de er motiverte for å lære! De har stjerner i øynene når de begynner på skolene. Det er ofte vi voksne som setter begrensningene for deres utvikling, ikke barna selv.

Dette greier du!

Høye og realistiske forventninger til elevene er avgjørende for elevenes læring. Alle barn trenger å få tydelige tilbakemeldinger og oppleve framgang. De trenger å høre at voksne har ambisjoner for deres mestring, og at de tror «at dette greier du»! Samtidig som det er helt vanlig og fint å gjøre feil.

Skal vi hjelpe gutta i skolen, må vi ha et bredere normalitetsbegrep. Vi må ha en felles holdning om at alle barn kan mestre fagene uten å miste læringsgleden, og at det er vår plikt å skape et inkluderende fellesskap i klasserommet, variere undervisningen og skape autentiske mestringsøyeblikk – også for de rastløse gutta.

Vi må ikke senke våre ambisjoner for at gutta kan og skal lære. Mye tyder nettopp på at det er lave ambisjoner som er problemet.

Facebook Comments