Bruk stemmeretten din!

Bilde av Tone Wilhelmsen Trøen. Bildet i bakgrunnen er nærbilde av folk som er ved valgurna.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) 

«Nei, i år gidder jeg ikke å stemme» sa en mann til meg da jeg var på husbesøk for å treffe velgere. «Det er ikke noe vits for jeg føler ikke dere hører på folket uansett», fortsatte han. Jeg forsøkte å si litt om folkestyret og demokratiet. Verdien av å ha mulighet til å stemme. At hver enkelt stemme betyr noe. Dessverre kom jeg nok til kort denne kvelden. Jeg ruslet slukøret videre, mens jeg tenkte på stemmerettshistorien vår.  

Retten til å stemme er vunnet frem seier for seier, kamp for kamp. Med modige enkeltmenneskers innsats for rettferdighet og innflytelse. For 100 år siden endret Stortinget Grunnloven, slik at de som mottok fattigstøtte også fikk stemme. En av dem var enken og seksbarnsmoren, Karoline Emilie Larsen. Hun fikk ikke lov til å stemme ved lokalvalget i Oslo i 1916 fordi hun hadde fått hjelp til barna, fra fattigkassa da hun var innlagt på sykehus i 14 dager. 

Vaskekona Karoline lot seg ikke kue av strenge valgfunksjonærer. Eller av krysset ved navnet i manntallslisten som fratok henne stemmeretten. Hun klaget, hele veien til Stortingets fullmaktskomite. Hennes og noen andre kvinners klager var blant de klagene som tilslutt bidro til at Stortinget fjernet ekskluderingsparagrafen. Først da ble det stemmerett for alle, uavhengig av den enkeltes økonomiske eller sosiale status. 

100 år senere opplever vi at valgdeltakelsen er skremmende lav. Ikke fordi noen er ekskludert fra å stemme, men fordi mange synes det er uvesentlig eller uviktig å gjøre det.. Ved forrige lokalvalg brukte kun 60,2 prosent stemmeretten sin. Jeg skulle ønske det var mye høyere. 

Bruk stemmen din!

Vårt demokratis fremtid avhenger av at vi alle tar del og bruker stemmen vår. Vi folkevalgte må forvalte den tilliten vi har fått slik at velgerne kjenner seg igjen i oss. Det er vårt ansvar å gjøre politikken relevant slik at det oppleves viktig å stemme ved valg. Det er vår plikt at velgeren jeg møtte føler at de politiske løsningene partiene presenterer betyr noe for ham. Samtidig må vi også forvente at alle som mener noe, også har en mening den 9. september. Politikk er jo rett og slett gangveien som gir datteren din en trygg skolevei. Måltidet som oldemor får på sykehjemmet, og innsatsen vi gjør for å redde en klode som trues av forurensing.  

Ved dette valget kan du bestemme hvilke personer og partier du mener har de beste løsningene for din hverdag i ditt lokalsamfunn. Du kan ikke forvente å være enig i alt partiet har i sitt program. Men jeg håper du finner ett parti som du gir din stemme til. Slik er du med å påvirke. Du lar ikke andre bestemme for deg. 

Det er denne viktige retten til å påvirke, Karoline Emilie Larsen kjempet for. Vi står på skuldrene til de modige og kampvillige folkene som gjorde Norge til et fullt ut folkestyrt demokrati. Jeg skulle ønske at vi alle følte det sto like mye på spill. Akkurat som enken Karoline, da hun insisterte på å få avlegge sin stemme til de strenge valgfunksjonærene i valglokalet i 1916.  Vi har en plikt til å hedre henne og de som har brøytet vei for oss. Den plikten er en rettighet gitt oss alle. Retten til å stemme ved valg. Gjør det!  

Facebook Comments

Det betyr noe hvem som styrer i kommunen du bor i

previous arrow
next arrow
Slider


Av damene i bloggkollektivet #dethunsa

Ofte får vi høre at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer i kommunen. Man får det samme uansett. Vi er ikke enig. Høstens lokalvalg handler om det som står oss nærmest. Det handler om hverdagen vår. At vi har trygge barnehager med rom for både glede og mestring. Barna i nabolaget skal gå på trygge skoleveier og ikke oppleve mobbing. Skolen skal være et sted for læring.

Valget handler også om ting vi kanskje tar for gitt. Nemlig at vi har rent vann i springen, frisk og ren luft i kommunen, at bussen går, en fastlege som kan hjelpe oss når vi er syke og at søppelbøttene våre blir tømt.

En god start på livet

I barnehagen vil vi gi de små barna i kommunene en god start på livet. Derfor må vi være trygge på at alle barnehageansatte tidlig identifiserer utsatte barn. De må gjenkjenne tegn på omsorgssvikt så tidlig som mulig. Og selvfølgelig gjøre noe med det. Alle barn i Norge skal ha en trygg oppvekst uten vold, seksuelle krenkelser og overgrep.

Det er vår oppgave å hjelpe barn når utfordringene oppstår. Allerede i barnehagen må vi støtte barna som ikke behersker språket vårt godt nok. De skal få hjelp før skolestart slik at de har alle forutsetninger for å mestre tiden på skolebenken.

Kunnskap og mestring i skolen

Vår oppgave er å skape en skole som er så god at det er elevens talent, interesser og innsats som avgjør. Ikke om eleven er gutt eller jente, om foreldrene er født i Somalia eller Norge, eller om foreldrene har kort eller lang utdanning. En god skole er det viktigste middelet vi har i kampen mot utenforskap og sosiale forskjeller.

Grønne valg

Valget til høsten handler også om å ta grønne valg. Lokalpolitikerne våre tenker på dette når de kjøper busser, gravemaskiner, biler til vaktmestere og hjemmetjeneste. Vi mener at hele befolkningen skal få ta del i kommunenes klima og miljøsatsinger. Allerede i barnehagen skal de små innbyggerne lære å ta grønne valg. Vi vil ha klimakloke kommuner.

Faste og hele stillinger gir forutsigbarhet

Vi ønsker oss jobber til alle. Ingen som vil inn i arbeidslivet skal stå utenfor. For vårt parti er det viktig å bekjempe ufrivillig deltid.

Kvalitet og valgfrihet i omsorgen

Retten til å bestemme over eget liv skal gjelde uansett hvor gammel du er. Høyre vil derfor legge til for at eldre i størst mulig grad skal få bestemme over eget liv og bosituasjon, og hvem som skal utføre de tjenestene de trenger for å få hjelp i hverdagen. Det er en trygghet å vite at foreldrene eller besteforeldrene dine er i trygge hender.

Si din mening!

Valget til høsten gir deg en mulighet til å påvirke lokalsamfunnet ditt. Lokalvalget handler om det som står oss aller nærmest. Bruk stemmeretten 9. september – både ved kommune og fylkestingsvalget. Benytt gjerne muligheten til å sette kryss ved personer du tror vil kunne representere deg. Godt valg!

Facebook Comments

Innovasjon er taperen i ideologi-kampen

Bilde av Margret Hagerup. Bildet i bakgrunnen er av post-it-lapper på et vindu, med folk i bakgrunnen som sitter og idemyldrer rundt et stort bord.
Foto: Høyre / Getty Images

I mange år har jeg hatt barna mine i det jeg ser på som verdens beste barnehage. Vi har blitt tatt godt vare på, dialogen har vært god og jeg har vært sikker på at ungene mine har det bra og er rundt trygge voksne. Barnehagen er offentlig, noe jeg egentlig aldri har tenkt over, før debatten rundt privat velferd dukket opp. En debatt som er preget av ideologi, og mindre av det som burde bety noe, nemlig kvalitet og kapasitet.

Rundt halvparten av barnehagene i Norge er private, og alle er enige om at vi ikke hadde klart oss uten. Allikevel er det mange som nå mistenkeliggjør flere av de som driver disse private barnehagene. Ord som velferdsprofitør har satt seg fast i språket vårt, og det er vanskelig å høre ordet privat tilbyder, uten at piggene er ute hos mange. Under Arendalsuka var jeg i en debatt hvor vi hørte om tre ulike samarbeid mellom offentlige og private tilbydere innen barnehage, barnevern og sykefraværsoppfølging.

Margret Hagerup med familien sin. Bildet er tatt ovenfra og alle ligger i ring på bakken.
Margret Hagerup og familien.
Foto: Margret Hagerup privat

Flere varme hender og kloke hoder

Alle aktørene var tydelige på at samarbeid var viktig, og at også oppfølging var en vesentlig del av dette. De var også tydelige på at dette var helt nødvendig for den enkelte kommune som presenterte, for å opprettholde kvalitet og et godt tjenestetilbud. Den ene representanten fra en av kommunene sa det enkelt: «Det fungerer veldig godt. Det handler om å øke kvaliteten og det er det som teller.»  Ja, så hvorfor snakker vi ikke da mer om kvaliteten? Vi vet at vi trenger flere varme hender for å sikre fremtidenes bærekraft. Men vi trenger også kloke hoder, som skal være med og ta oss inn i fremtiden.

For samfunnet vårt går hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet er ikke om vi trenger private velferdstilbydere, spørsmålet er hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Nye initiativer skremmes bort

Fremtidens aktører innen helse og velferd må være proffentlige. Vi trenger velferdsinnovatørerene. Jeg er redd for at dagens debatt om velferdsprofitører skremmer bort nye initiativer og gjør at kvinner og menn ikke tør å satse på å gjøre velferdstjenestene bedre. Trusler om rekommunalisering er lite motiverende for de som ønsker å utvikle noe nytt. Vi risikerer at innovasjonen og skaperkraften taper til fordel for ideologi. Det må være lov å drive butikk ved å tilby oss gode tjenester innen helse og velferd i dette landet. Det er viktig at kvaliteten på veier og grøfter er bra, men det er da jammen meg like viktig at vi får god kvalitet på sykehjemmet.

For det er kvaliteten i tjenestene som teller, ikke logoen på uniformen. I Norge har vi gode tradisjoner for samarbeid mellom det offentlige og det private om å løse samfunnets utfordringer. Vi må fortsette å utvikle dette samarbeidet fremover. Samarbeid gjør en forskjell. Den forskjellen trenger vi virkelig nå.

Fremtidens velferdstjenester er proffentlige!

Facebook Comments

Når demokratiet utfordres

Bilde av Lene Westgaard-Halle som er stortingsrepresentant. Bildet i bakgrunnen er av en kvinne som står på en gangbro, og ser noe betenkt ut når hun ser på mobilen.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi står midt i en valgkamp, og hatytringene flyter i sosiale medier. Grensedragningen mellom hets, hat, sjikane og ytringsfrihet er vanskelig. Men når er det nok, og når går det på demokratiet løs?

Hatytringer er ikke et nytt fenomen. Det har blitt brukt bevisst i krig og konflikt, som et redskap for å berede grunnen for og legitimere forfølgelse, drap, hat og diskriminering. Sosiale mediers inntog i våre liv har dog endret samfunnsdebatten. Flere slipper til, terskelen for å ytre seg har sunket og muligheten for å nå enkeltpersoner direkte er nesten grenseløs. Jeg mener det har vært et fremskritt, og en styrke for ytringsfriheten. Vi er ikke lenger bundet av redaksjonenes vurderinger. Hvem som helst kan slippe til, og alle kan ta del i alle debatter. Det er viktig for både demokratiet og ytringsfriheten.

Nett-trollenes tid

De siste årene har vi også opplevd medaljens bakside. Nettroll, sjikane og hatefulle ytringer. Nettavisenes kommentarfelt flommer over av dem, sosiale medier bader i dem, og vi politikere møter dem stort sett hver dag. Disse kan man dele inn i mange ulike kategorier, alt fra det som bare oppleves som lett ubehagelig til de mer sjeldne og alvorlige som drapstrusler, som uten tvil bør politianmeldes. Straffbare ytringer, ikke-straffbare hatefulle ytringer og andre ubehagelige ytringer som kan oppleves som hatefulle, hvor går grensen, hva er greit, hva er ikke? Svaret er i mange tilfeller subjektivt, og noe av dette er allerede lovregulert. Man kan ikke si hva som helst, og gjemme seg bak ytringsfriheten.

Det hele er i ferd med å utfordre demokratiet vi er så stolte av, og tilliten vi baserer så mye av samfunnet vårt på. Hele 40 prosent av toppolitikere i Norge har opplevd alvorlige trusler, av type drapstrusler mot seg eller familien, hærverk, eller andre direkte angrep.

«Slut shaming»

I tillegg ser vi at kvinner mottar en annen type netthat enn menn. Mens menn ofte får netthat basert på sak eller politisk ståsted, får kvinner oftere basert på personlighet, kjønn eller utseende. Mange kvinner opplever trakassering av seksuell karakter. «Slut shaming» har blitt et kjent begrep, og et veldig vanlig råd vi kvinner får er å tie ytringene i hjel. Noen ganger kan det være riktig vei å gå, andre ganger ikke. Konsekvensen er at nesten 40 % av kvinnene som mottar netthat blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett.

Videre ser vi at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er mer utsatt enn majoritetsbefolkningen for ubehagelige og nedlatende kommentarer, og man trenger ikke bevege seg særlig mange minutter i et kommentarfelt på nett for å få bekreftet det. Unge, engasjerte gutter og jenter pepres med ytringer som åpenbart er egnet til å stoppe engasjementet deres. I lokalvalgkampen vi står i nå er det helt vanlige folk som står på listene til partiene. De er naboer, venner, mammaer og pappaer. Nesten alle gjør det på fritiden, gjennom frivillig, ulønnet innsats ved siden av jobben. De fortjener respekt, de fortjener ros og de fortjener takk. Ikke hets.

Det er derfor vi må si ifra, det er derfor vi trenger at dem med styrke nok tar kampen mot netthets, uansett i hvilken form og hvem den rammer. Det mest alvorlige må anmeldes av dem som orker den prosessen det er, men vi andre har også et ansvar. La oss ta en dugnad i kommentarfeltene når vi likevel sitter og surfer i sosiale medier hver eneste dag. Si i fra, sett ned foten, og ikke la demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter. Demokratiet er noe av det kjæreste vi har, selv om det partiet du stemmer på ikke vinner hver gang. Godt valg!

Facebook Comments

Likestilling anno 2019

Bilde av ordførerkandidat for Oslo Høyre, Saida Begum, og bilde av en muslimsk kvinne og hennes barn. Datteren sitter på ryggen til mor, og de smiler. De er ute i naturen.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Saida Begum, ordførerkandidat for Oslo Høyre.

Likestillingsdebatten går aldri ut på dato. I Norge har vi de samme rettighetene til å gå på skole, få jobb og delta i samfunnsdebatten. Likevel har vi ulike utgangspunkt i livet som kan gjøre at vi i realiteten ikke har de samme mulighetene. Med innvandringen til Norge, har det meldt seg flere behov i debatten om feminisme og likestilling.

Selv om rettighetene er på plass, gjenstår spørsmålet om hvordan man skal få de samme mulighetene når man ikke kan språket og ikke er aktiv i arbeidslivet. Førstegenerasjonskvinner har noen generelle fellestrekk i nordiske land: De har lavest sysselsetting, lavest inntekt, lavest utdanning og er overrepresenterte som trygdemottakere. Vi må sikre at disse kvinnene har de samme mulighetene til å bidra og delta i samfunnslivet.

Heldigvis er det sterk sosial mobilitet blant kvinnelige etterkommere av innvandrere. Innen utdanning gjør vi det bedre enn mennene. Og langt flere av døtrene tar høyere utdanning enn det våre mødre gjorde. Jeg selv er et godt eksempel. Min mor, førstegenerasjonsinnvandrer til Norge på 1970-tallet, fikk aldri mulighet til å fullføre skolegangen i Pakistan.

Både manglende utdanning og tradisjonelle kjønnsrollemønstre – kjønnsroller som heller ikke var uvanlig i Norge på 1970-tallet og enda lenger – gjorde at min mor var hjemmearbeidende. Som annengenerasjon og født i Norge har jeg hatt helt andre muligheter for høyere utdanning. Jeg og mine medsøstre har sprengt våre glasstak på bare én generasjon. Vi skal ikke langt tilbake i Norges historie før det tok langt flere enn én generasjon for jenter å gjøre en tilsvarende reise i sosial mobilitet. 

Språk er nøkkelen til alt

Jeg liker regjeringens forslag om å kutte i sosialstønad for innvandrere under 30 år som ikke kommer seg i arbeid fordi de ikke lærer seg norsk. For å opprettholde stønaden, må man gå på norskkurs for å lære seg språket. Dette er et godt – og nesten selvsagt – forslag. Språk er nøkkelen til alt: arbeid, inkludering, deltagelse i samfunnet.

Mennesker som har mange år igjen i arbeidsfør alder må vi kunne forvente at skal bidra til samfunnet særlig gjennom å lære seg språket. Samtidig finnes det grupper som vi kanskje heller bør støtte til å bidra på andre måter. Det er ikke så lett for en førstegenerasjonsdame på godt over 60 år å skulle klare å lære seg norsk godt nok til kanskje å kunne komme i arbeid i et par år før pensjonsalder.

Disse mødrene og bestemødrene kan være vel så gode rollemodeller og støttespillere ved å promotere viktige verdier som frihet og likeverd, og å heie fram neste generasjons jenter til å fullføre skolegang, kanskje ta høyere utdanning og ikke minst å komme ut i arbeid. På denne måten gjør også de eldre førstegenerasjonskvinnene sitt for å bidra til velferdssamfunnet og likestillingen. 

Facebook Comments

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge

Bilde av Margret Hagerup som har skrevet teksten, og bilde av helsefagarbeider som holder en eldre dames hånd.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi kan snakke om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre grepene som fremmer dette. Vi må faktisk snakke om arbeidstidsordninger.

Utviklingen går i riktig retning og det jobber nå over 60 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013. Andelen deltidsansatte som oppgir at de ønsker å jobbe mer er også den laveste på ti år. Men vi er ikke i mål.

Høyre-styrte Kristiansand kommune har vedtatt at heltidsstillinger skal være normen. Det er et viktig signal og et skritt i retning av en kultur vi alle ønsker, men ordføreren i Kristiansand, Harald Furre, erkjenner at det er hardt arbeid og at det tar tid. Det er snakk om både kultur og struktur

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. Vi politikere må gi arbeidsgivere, både i privat og offentlig sektor, de riktige verktøyene for å kunne fremme en heltidskultur. Da må vi snakke om arbeidstidsordninger.

Arbeidstidsordning

På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda. Et alternativ for å løse dette ville vært å prøve langvakter, eller andre alternative turnuser. Flere kommuner har prøvd ut dette, for å se om dette kan løse noe av utfordringene.

Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag.

På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Forskjellige behov

Et sykehus eller et pleiehjem må ha personell tilstede, 24 timer i døgnet, mandag til søndag. Da er det ren matematikk som gir svaret på om man har mye deltid eller ikke. Det er behov for å skape en heltidskultur og vi må da erkjenne at det tradisjonelle turnussystemet ikke alltid går opp i.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Samtidig har vi også personer med nedsatt funksjonsevne som skal inkluderes i arbeidslivet. Alle kan ikke jobbe 100 %. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet har en ganske høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger vanskeliggjør ambisjonene om å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt.

Ambisjonen må være mer heltid, gjennom at vi snakker om arbeidstidsordninge, og finner gode løsninger lokalt. Her må de tillitsvalgte sette seg ned med ledelsen, finne gode løsninger og involvere de ansatte. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

Facebook Comments

En politikers bekjennelser

Bilde av Margret Hagerup og Guro Angell Gimse.
Foto: Høyre

Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.

For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?

Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.

Bilde av Margret Hagerup med mannen sin og en av sønnene ute i finværet.
Foto: Margret Hagerup

Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.

Ingen nyanser?

Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.

Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.

Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.

Margret Hagerup i solstol som viser peace-tegn med hånda.
Foto: Margret Hagerup privat

Rekruttering av politikere

Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.

Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.

Det skaper et bedre samfunn.

Facebook Comments

Vi trenger mer kvinnelig initiativ, ikke mindre!

Bilde av Hilde Onarheim, som har skrevet teksten, og bilde av en eldre dame i rullestol som trilles av yngre dame.
Foto: Hans Jørgen Brun / Getty Images

Gjesteinnlegg av Hilde Onarheim, ordførerkandidat for Bergen Høyre.

Mannlige gründere heies frem samtidig som kvinnelige gründere innenfor helse og omsorg aktivt motarbeides. Jeg trodde likestillingen var kommet lenger.

En av dette valgets viktigste saker er valgfriheten innenfor helse- og omsorgstjenestene våre. Valget står mellom et Arbeiderparti som sier nei til privat initiativ, og Høyre som ønsker initiativet velkommen. Med det har dette valget blitt et retningsvalg.

For hvem er egentlig disse private aktørene som vil pleie våre eldre?

Jo, det er mennesker som er lidenskapelig opptatt av yrke sitt, og ønsker å drive noe eget. Det er de som vil tilby noe litt annerledes enn det offentlige, og som bruker all sin tid og energi på å gjøre det tilbudet godt. Flest av disse er kvinner.

Når Arbeiderpartiet, med SV og Rødt, går til valg på å nekte disse ildsjelene å tilby sin erfaring og sine tjenester, så tråkker de på kvinnelig initiativ. De sier at engasjementet deres ikke er viktig nok, kun fordi det ikke er drevet av staten. På den måten innskrenker kvinners mulighet for å drive gründerskap og gjør det vanskelig for kvinnene i helsesektoren å skape noe eget. Slik skal det ikke være.

Misforstå meg rett. Det finnes også mange flinke mannlige gründere i helsesektoren som også blir hindret av Ap sin politikk. Men dette innlegget handler først og fremst om kvinnene. For det er jo nettopp de som rammes hardest. Hovedandelen av de ansatte i helsesektoren er kvinner. Det vil si at dersom de vil starte noe eget i helsefaget, blir de hindret av Arbeiderpartiets politikk. Og de blir ikke hindret fordi jobben de gjør er dårlig, men kun fordi de ikke er ansatt av det offentlige. Det er ikke bare dårlig arbeidspolitikk, det er dårlig likestillingspolitikk.

Ildsjeler

Det bør ikke spille noen rolle hvem som driver sykehjemmet, så lenge tilbudet der er av god kvalitet. Vi er alle enige i at det viktigste er at alle opplever trygghet og kvalitet, og at de ansatte har gode arbeidsforhold. Med det som utgangspunkt er det vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet er så opptatt av å nekte private å bidra.

Det er jo nettopp det disse private aktørene, disse ildsjelene, gjør. De bidrar. De bidrar til å skape et mangfold i tjenestene våre, og gir oss valgfriheten til å velge mellom ulike tilbud. Det gjør at familier kan velge den lokale barnehagen, en barnehage nær jobben eller landbruksbarnehagen i nabokommunen. Den friheten er verdifull, og den skal ikke Arbeiderpartiet ta ifra oss.

Trygghet og kvalitet i omsorgen har alltid vært en av mine hjertesaker. Jeg er opptatt av at våre eldre skal ha trygge og gode mennesker rundt seg. Ingen er for gammel til å fratatt friheten til å bestemme over sin egen hverdag. Det må være en selvfølge. Dessverre ser vi nå at Arbeiderpartiet går til valg på å fjerne denne valgfriheten.

Ingen kvinner skal oppleve diskriminering på grunn av yrket de valgte. Kvinnelige gründere i helsesektoren skal heies frem, ikke forbys. For Høyre vil det alltid være tilbudet og kvaliteten som er viktigst, ikke eieren. Det mener jeg er en veldig god grunn til å stemme Høyre til høsten.

Facebook Comments

Friheten til å velge selv

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet / Getty Images

Gjesteinnlegg av Camilla Strandskog, stortingsrepresentant for Høyre.

I vår var jeg på et seminar på Litteraturhuset om psykisk helse. Der fikk jeg høre flere sterke personlige historier. En av dem var fra Tonje Finsås. Hun har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og annen alvorlig psykisk sykdom. Hun har vært innlagt over 200 ganger, og har ved flere anledninger forsøkt å ta sitt eget liv.

Redningen for Tonje var Hurdalssjøen recoverysenter. Hurdalssjøen behandler blant annet psykiske helseutfordringer. Det er et privat behandlingssenter som alle med henvisning står fritt til å velge, da senteret er godkjent i ordningen med fritt behandlingsvalg. Etter mange år i det offentlige viste det seg at det var dette som skulle redde Tonje.

Høyre er for fritt behandlingsvalg fordi vi vil gi folk muligheten til å velge den behandlingen som passer best for dem. For noen betyr det alt. Det gjorde det for Tonje. Hun har selv sagt at fritt behandlingsvalg reddet livet hennes.

Bare for å ha det helt klart; Høyre mener at det offentlig skal ha hovedansvaret for at befolkningen får tilgang på gode helsetjenester – både nå og i fremtiden. Men det betyr ikke at det ikke er plass til både ideelle og private aktører i tillegg. Det viktigste er at pasientene får et godt tilbud. Det får de dersom de selv kan velge hvor de vil behandles. Det offentlige tar regningen, etter fastsatte priser. Det er kjernen i fritt behandlingsvalg. Det handler om å gi mer makt til pasientene. Helsevesenet er til for dem.

Kortere helsekøer

Når du er motivert for behandling er det avgjørende å få hjelp så raskt som mulig. Særlig innen rus og psykiatri. For mange kan det å måtte vente lenge i helsekøer være katastrofalt for deres muligheter til å bli friske. Når det finnes private aktører med ledig kapasitet, mener jeg det er uforsvarlig å ikke bruke den ledige kapasiteten. Vi må ta i bruk de mulighetene vi har for å få folk friske. Det gir bedre behandling og kortere køer for alle.

Arbeiderpartiet har uttalt at de ønsker å skrote fritt behandlingsvalg. De mener ordningen har vært en fiasko. Dersom Arbeiderpartiet får det som de vil får vi et todelt helsevesen. For uten fritt behandlingsvalg er det mange gode private tilbud som blir forbeholdt de som kan betale for seg. Sånn kan vi ikke ha det i Norge i 2019.

Facebook Comments

Et historisk nytt kvinnelig lederskap i Europa

Bilde av europeiske flagg foran Berlaymont-bygningen, hovedkvarter for Europakommisjonen i Brussel.
Lite bilde av Vetle Wang Solheim, som har skrevet teksten.
Foto: Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Vetle Wang Soleim, stortingsrepresentant for Høyre

2019 har allerede blitt et år hvor dyktige og meget kvalifiserte kvinner får lederposisjoner i Europa. Selv om Norge og Norden har kommet langt med likestillingen, er det fortsatt mange Europeiske land som henger etter. Det har derfor stor betydning at vi har fått en kvinnelige ledere av Kommisjonen i EU. Samt at vi ligger an til å få en kvinne som øverste sjef i den Europeiske sentralbanken. Vi kan også glede oss over at det er valgt en kvinnelig arvtaker etter Thorbjørn Jagland i Europarådet.

La det være helt klart, disse kvinnene ble ikke valgt eller foreslått av hensyn til kjønnsbalanse. Dette er høyst kvalifiserte kvinner som ble innstilt eller valgt på bakgrunn av kompetanse og dyktighet. Jeg ville ikke hatt på noen annen måte. 

EUs første kvinnelige president

Europaparlamentet har valgt tyske Ursula von der Leyen til president for EU-kommisjonen etter Jean-Claude Juncker. En stilling som leder det utøvende leddet i EU og er dermed EUs mektigste. Von der Leyen har sittet som statsråd i den tyske regjeringen siden 2005. Hun har siden 2013 vært forsvarsminister. Hun har både solid regjeringserfaring og europeisk erfaring fra NATO.

Von der Leyen har godt kjennskap til Norge gjennom det tette samarbeidet med tidligere forsvarsminister og vår nåværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide. For oss – et land utenfor EU men med nesten alle reglene innført, er det enormt viktig at sentrale maktpersoner kjenner Norges posisjon. 

Første kvinne nominert til å bli Europas sentralbanksjef

Videre har de europeiske statslederne innstilt Christine Lagarde som president for Den europeiske sentralbanken. Hun er tidligere finansminister i Frankrike og er nå sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette gir henne et utrolig kjennskap til verdensøkonomien og hvordan man kan hjelpe land i økonomisk krise. Fortsatt er det europeiske land som sliter med å komme seg etter finanskrisen i 2009.

Andre saker høyt på dagsorden er hvordan vi skal møte økende proteksjonisme og skattlegging av internasjonale selskaper. Dette har Lagarde alle forutsetninger for å kunne jobbe videre med i rammen av EU.

Europarådets generalsekretær blir historiens andre kvinne

Europarådet har som hovedoppgave å sørge for at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen blir fulgt opp. Først og fremst gjennom å drifte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men også gjennom organets egen menneskerettighetskommisær og ulike andre komiteer og kommisjoner. Et parlament bestående av medlemmer av nasjonalforsamlinger i alle medlemslandene valgte i slutten av juni Marija Pejčinović Burić som ny generalsekretær. Hun kommer fra stillingen som utenriksminister i Kroatia, og vant valget over Belgias utenriksminister Didier Reynders. Hun er den andre kvinnelige generalsekretæren i Europarådets 70 år lange eksistens. Også Burić tilhører EPP. Det varmer et Høyre-hjerte.

Europa blir mer likestilt

Kvinnene er valgt på bakgrunn av sine meritter og kompetanse. Samtidig sender dette et viktig og positivt signal. Europa går i riktig retning. Nå under kvinnelig ledelse.

Facebook Comments