Hva skjedde med campinglivet?

I disse ferietider venter mange på feriepenger. Selv er jeg en av dem som lurer meg selv ved å trekke ekstra mye i skatt, slik at jeg får en ekstra «bonus» når sommeren kommer. Sosiale medier forteller meg fra tid til annen at dette er en uklok måte å spare penger på, men jeg fortsetter praksisen av gammel vane.

Det trengs også en betydelig sum penger dersom jeg skal ta med familien på ferie. Konsekvensen av å få fire unger har først kommet nå, når jeg innser hvor dyrt det kan være når 6 personer skal fly til Granca.

I tillegg tilhører jeg den delen av befolkningen som synes det er en uting at foreldre tar barna ut av skolen, for å få billige sydenreiser. Skole er tidlig innsats og viktig for dannelsen. Hvis vi foreldre tar ut barna for å få billig ferie forteller vi våre små lovende at det ikke er så nøye. Skole og jobb betyr mye i det daglige, men ferien er viktigere.

I flere debatter som har gått nå har man snakket om byrden det er for barn å komme tilbake etter ferien og fortelle i klassen hva man har gjort. Der enkelte har vært på reise verden rundt, har andre kanskje «bare» vært hjemme. Videre har man diskutert hvordan alle kan få ta del i denne feriebonanzaen som handler om hvor langt man reiser.

Det virker som om dette er den eneste veien til sann lykke.

Jeg innser når jeg skriver dette at jeg bidrar selv til denne debatten, gjennom min språkbruk. Jeg sier alltid at jeg bare skal være hjemme i påsken dersom jeg ikke drar på fjellet. Og om sommeren skal jeg bare være hjemme. Sånn sett ligger det en nedsnakking i måten vi snakker om ferie på.

I realiteten er det slik at lykke ikke kan måles i penger. En vet også at man ikke kan kjøpe seg lykke, selv om det hender at jeg lar meg lure enkelte ganger. Plutselig har jeg kjøpt en alt for dyr kjole. Lykkelig et kort øyeblikk, men plaget av dårlig samvittighet senere. I det lange løp får jeg flere ting, men jeg blir ikke lykkeligere.

På samme måte lar jeg meg forføre når ferien kommer. Jeg tråler nettet for å finne billige Sydenturer. Drømmer om solsenger, late dager og ser meg selv utstrakt på en solseng, lesende i en bok. Helt til jeg våkner av dagdrømmingen og kommer på at jeg er firebarnsmor. Tiden hvor man lå og solte seg er over i lang tid fremover.

Så hva skal man da velge, når ferien endelig kommer?

Noen av mine beste ferieminner er fra de feriene hvor vi var på en campingplass eller på en hytte. Der skapte jeg minner for livet. En sommer fant jeg og noen andre unger et rustet aluminiumstrau på en campingplass, og jeg fikk beholde dette når «vennegjengen» måtte bryte opp og dra hjem til hvert vårt sted.

Jeg beholdt denne «butikkdisken» gjennom hele sommeren, mulig dette bante vei for at jeg senere valgte butikkyrket. Minnene fra begge deler er fremdeles gode.

Poenget mitt er at vi må slutte å diskutere sommer og ferievalg ut fra en tro om at det er hvor langt en reiser og hvor mye penger en bruker som er et mål på kvaliteten og opplevelsen. Det er samværet, relasjonene og minnene man skaper sammen som blir husket. De kan man oppleve enten man skaper sitt eget basseng hjemme i hagen, eller man leker i et basseng i Spania.

Min erfaring er at det ofte er vi voksne som skaper forventninger og har krav om hva ferien skal inneholde.

La oss heller bruke sommeren på å være sammen med dem vi setter høyest, og la krav og forventinger fare. La folk seile sin egen sjø, for folk vil alltid feriere på ulike måter. Vi må slutte å gradere disse valgene og definere hva som er lykke og ikke.

Jeg skal legge vekk telefonen og logge på livet i sommer. Det tror jeg ungene mine kommer til å sette pris på. Enten vi er på hytta, i Syden eller «bare» hjemme.

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.

Det burde være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode

I dette innlegget fra Arild Rønsen skriver han at stortingsrepresentanter bør ta seg sommerjobb. Vel: Da burde det være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode.

Det kunne muligens ha demmet litt opp for den folkeforakten jeg er i ferd med å få. Jeg merket avstanden bygge seg opp med det samme jeg ble nominert som stortingskandidat for to år siden. Kollegaer begynte å kalle meg politiker og omtale meg i sekkeposten «dere politikere». Det var sjelden med positivt fortegn. Faktisk aldri.

Seks år hadde jeg sittet i kommunestyret. Engasjert og til tider oppgitt mor og medborger. Det var ikke alt som gikk den veien jeg ønsket. Men jeg fikk være med i diskusjonene, og jeg kjente debatten og grunnlaget for at ting ble som det ble. Dette livet gav meg mersmak. Først så jeg at man kunne redde en åpen barnehage i lokalmiljøet, så så jeg at vi kunne sørge for gode friområder og flere tiltak for å bedre skole og oppvekst.

Som småbarnsmor med stadig flere barn ble jeg opptatt av tidlig innsats og gutters oppvekstvilkår. På dagtid jobbet jeg på kontor, på kveldene satt jeg i kommunestyremøter, innimellom skiftet jeg bleier og var fornøyd med livet.

Før den tid hadde jeg plukket jordbær, gått med aviser, vært vareplukker, butikksjef, kassamedarbeider, barnevakt, vasket hjem, skiftet bleier, laget middag, lukt i eget bed. Og sånn kunne jeg holdt på i det evinnelige.

Normalt er jeg mest opptatt av at man skal luke i eget bed, men når Arild Rønsen tar ansvar for andres bed klarer jeg ikke å dy meg. Og han er ikke alene.

Mange har en mening om politikere og også nå stortingspolitikeres lange «ferie». Om hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre.

Jeg har planlagt å besøke bedrifter, barnehager, bondegårder og iskremkiosker. Jeg har planer om sommerjobb på Nav, jeg skal besøke tillitsvalgte i kommunene hjemme i Rogaland og jeg skal tilbringe tid med familien. Det er tross alt sommerferie i mellom alt det andre og da skal jeg være med mine nærmeste støttespillere.

Neste år vurderer jeg faktisk å ta helt fri. Hva er vitsen med å være ute blant folk når man plasseres i en bås uansett? Det beste er å holde avstand. Jo mindre vi vet om hvordan folk flest har det, dess bedre er det.

Nei, beklager, jeg mente faktisk ikke det.

Det er viktig for meg å holde kontakt med alle dere som er der ute hver dag og skaper verdier for samfunnet. Jeg er utrolig takknemlig for alt dere gjør, enten dere sitter på et kontor og fører regnskap, eller om dere løfter tunge kabelstiger på et lager. Dere har min fulle respekt, enten dere jobber skift eller turnus. Ja, dere kan faktisk jobbe 8-4 også uten at jeg skal dømme dere.

Men jeg ber samtidig om at dere slutter med den politikerforakten enkelte av dere viser i kommentarfeltene på sosiale medier.

Sett dere heller opp på valglistene til kommunevalget neste år.

Folk som Arild Rønsen burde hatt seg minst en periode som folkevalgt. Og sikkert flere med ham. Alle dere som sprer om dere med synsing og KMM (kos med misnøye) på nettet burde hatt en obligatorisk runde.

Hilsen ei som er i det virkelige livet. Både som politiker, kone, søster, mor og medmenneske. Og så videre.

For aller siste gang

Denne er til deg som blir emosjonell over at det er aller siste dag i barnehagen.

Det er høysesong for bilder og statuser om sommerfest og avslutning i barnehagene og skolen. Tusenvis av små 5 og 6 åringer går i disse dager ut av barnehageporten for aller siste gang. Nå venter skolen til høsten.

Det finnes en del sånne merkedager i livet som setter seg litt ekstra. Første dag i barnehagen er en av disse, siste dag i barnehagen er også en. Man gråter gjerne begge ganger.

For det er noe med å sende sitt lille barn ut i den store verden. Stole på at noen andre skal skifte bleie, tørke tårer og oppleve alle de små øyeblikkene i livet, hvor man bare kjenner på en intens kjærlighet.

Når den lille legger armene rundt halsen på deg, og for første gang sier: «Jeg er glad i deg, mamma». Eller de bare sier noe morsomt og veslevoksent, og man ler så man nesten gråter.

Jeg mener bestemt at jeg har blitt mer emosjonell etter at jeg ble mor.

Når eldstegutten min hadde siste dag i barnehagen kjente jeg følelsene komme allerede når jeg parkerte bilen på parkeringsplassen. Han var superklar for å slutte i barnehagen og gledet seg enormt til skolestart. Jeg trengte litt mer tid på å forberede meg. Da vi satt ute i bilen, etter avskjeden med de ansatte, kom tårene.

Eldstemann skulle aldri mer gå i barnehagen. «Hvorfor gråter du mamma, er du lei deg?», spurte Eilert. «Nei, jeg er ikke lei meg, men det er bare så utrolig at du har blitt så stor.» Det er en markering av en ny epoke i livet, og jeg tror det minner oss om at tiden går ganske fort. Jeg kjenner enda på savnet fra den tiden jeg gikk i barnehagen.

Alle vennskapene man hadde, alle perlebrettene vi fylte opp, alle de voksne som skrev i minneboken min. Det kjennes veldig nært, men når jeg begynner å regne på dager og år innser jeg at det er en god stund siden.

Heldigvis kommer sommerferien fort og vi tilpasser oss ganske raskt til en ny virkelighet. Plutselig er ikke den lille gutten barnehagegutt lenger og det faller seg helt naturlig at vi går i butikken for å kjøpe skolesekk og pennal.

Første skoledag er også en av disse merkedagene i livet. Nå til dags kan man dokumentere det meste, og de fleste foreldrene fotograferer ivrig med smarttelefonene sine.

Jeg har ingen bilder fra min første skoledag i 1987, men jeg husker at det var litt skummelt. Jeg husket ikke bursdagen min og bommet på dato med en dag. Jeg husker at jeg syntes det var ganske flaut ikke å vite når jeg selv hadde bursdag. Jeg har også mange gode minner fra skolen. Det var et nytt sted, hvor man stiftet nye vennskap, og opplevde nye eventyr. Det var spennende å lære om dyr og fauna, om bokstaver og hvordan vi kunne kjøpe epler og bananer for penger.

Skolen var et godt sted å være og vi lærte mye som vi har tatt med oss videre. Jeg glemmer aldri følelsen av mestring da jeg endelig forsto bokstaver, og stolt kunne lese min første bok.

For ikke å snakke om når jeg kunne begynne å løse Donald-kryss. Skolen er absolutt en av arenaene hvor man får muligheten til å vokse og utvikle seg, samtidig som man lærer sosialisering og bygger videre på det man har lært i barnehagen.

Jeg er imponert over hvor flinke ansatte vi har, både i barnehagen og i skolen. De passer på det kjæreste vi foreldre har, og de gjør en enorm jobb for at barna våre skal ha det bra og få utvikle seg til de små personlighetene hver enkelt er.

Det kan ikke være enkelt for de som jobber i disse yrkene, å hver sommer ta farvel med de små, som nå har blitt ganske store. De har tross alt tatt del i utviklingen deres fra de knapt kunne gå til de nå løper ut porten for aller siste gang. Det er ganske mange timer, dager, uker, måneder og år. Det er et farvel med tiden som har vært, og en lykkeønskning mot veien videre. Et neste steg mot voksenlivet er tatt. Slik livets gang er.

Heldigvis er det ikke lenge til høsten kommer og man stifter nye vennskap, får nye bleier å skifte, tårer å tørke og øyeblikk av glede når man endelig treffes igjen mandag morgen.

Vi er heldige som bor i et land hvor barna våre blir tatt godt vare på, både i barnehage og på skole. Men det er greit å gråte en skvett ved livets små overganger. Det minner oss om at øyeblikkene er flyktige og at vi må være tilstede i de øyeblikkene vi har.

Og når ungene mine har fått med seg disse ordene på veien fra barnehagen er det vanskelig å holde tårene for seg selv.

«Nå når dine dager i Kverneland barnehage er omme,
så får du et hjerte du kan ha i din lomme.
Om dagen kanskje blir trist og lei,
klem godt på hjertet og husk at vi er glad i deg.»

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.

Når 9 av 10 sekstenåringer vil endre på kroppen sin

Det er noe som ikke stemmer.

Gjesteblogg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth.

9 av 10 på 16 år har lyst til å endre på kroppen sin.  Årsaken til kroppspress og psykiske plager blant unge er sammensatte.

Det er ikke til å komme unna at enkelte bloggere og influencere som driver butikk på å selge produkter til unge må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Disse må ta et større samfunnsansvar som alle andre som driver seriøs butikk.

Det er nærmest umulig å se for seg en hverdag uten sosiale medier.

De aller fleste av oss vil være enige i at den digitale utviklingen og sosiale medier har brakt mye godt med seg: Vi kan snakke sammen på nye måter, dele bilder og video fra opplevelser, utveksle meninger og starte debatter. Man kan få tilgang til svært mye kunnskap som tidligere var forbeholdt de få. Vi kan holde kontakten med venner og familie selv om det er stor avstand mellom oss.

Ungdom er mindre sosiale «i virkeligheten» nå enn tidligere, men tilbringer mye av fritiden på sosiale medier.

Men det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en skyggeside. Bilder og oppdateringer fra tilsynelatende perfekte liv bidrar til et kroppspress. På få år har vi fått en helt ny bransje av ungdommer som forteller om sitt eget liv på bloggen sin fra jente- eller gutterommet til flere hundre tusen ungdommer.

Av mange fremstilles livet tilsynelatende som perfekt, hvor de alltid har perfekt hår og en perfekt kropp. Mange reklamerer for de produktene som gir disse tilsynelatende perfekte resultatene. Mange forteller åpenlyst om de kosmetiske inngrepene de gjennomfører, enten det er å operere nesen eller rumpa, eller ta injeksjoner i ansiktet. Noen avdramatiserer konsekvensene slike operasjoner kan ha.

Noen av disse tjener gode penger på å gjøre nettopp det, samtidig som de ikke er seg bevisste at det sitter ungdommer på rommet sitt og skulle ønske at de så annerledes ut. Det er ikke til å stikke under en stol at disse bidrar.

Det er en forskjell på den irriterende vennen som alltid legger ut de perfekte bildene på Instagram, og bloggeren som når ut til hundre tusener av ungdommer som tjener gode penger det. De som tjener gode penger på det, må forstå at de må ta mer ansvar for det de deler.

Jeg mener bloggere og andre aktører med stor påvirkningskraft i sosiale medier skal ta et større samfunnsansvar.

Vi trenger dialog med bransjen, og jeg tror vi kan komme langt på vei uten å lovregulere. Vi må diskutere hvordan vi kan utarbeide et mer forpliktende etisk regelverk på området, og hvordan dette kan håndheves.

Det er klart det på sikt kan være et behov for strengere regler, men det er et ganske kraftig virkemiddel som derimot bare kan ende med å begrense ytringsfriheten. Det er heller ikke gitt at strengere regler i seg selv gjør noe med det reelle problemet – nemlig kroppspress og psykiske plager blant unge. Derfor mener jeg det skal sitte langt inne før vi vurderer å lovregulere noe som dette.

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres. Nå er tiden for å få de gode tiltakene som virker opp på bordet og opp i debatten.

Det er kanskje ikke noe nytt at ungdommer i og rundt puberteten er usikre på seg selv når kroppen endrer seg.

Men det er noe nytt at vi har ungdommer som tilsynelatende er perfekte som tjener penger på å fremstå perfekte mot den samme gruppa. Nå er det på tide at disse tar et større samfunnsansvar enn i dag, akkurat på linje med det alle andre som driver seriøs butikk må gjøre.

Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.

Det er ingen alternativer til EØS-avtalen


Senterpartiet og SV er kritiske til EØS-avtalen, de vil ha alternativer. Men hva skal alternativet være godt for?

Vi trenger felles løsninger på felles problemer, for vi lever i en verden som stadig blir mer åpen. I den verden er Norge en liten og sårbar aktør.
Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere få glede og nytte av å jobbe i Europa.

Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og blomstrende næringsliv.

Uunnværlig for et lite land
Det er et faktum at Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 70 prosent av det vi kjøper kommer derfra, og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

Vår tilknytning til EU og EUs marked er ikke bare livsviktig for å trygge norske arbeidsplasser. Det er avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale, er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

EØS-avtalen har også en annen viktig side enn de grunnleggende frihetene.

EU har også blitt en av våre viktigste partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Vår åpne økonomi gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen har tatt opp med EU ved flere anledninger.

Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet.

Derfor er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske arbeidsmarkedsbyrået ELA. Byrået har som formål å sikre at våre felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig, enkel og effektiv måte.
Dette er initiativ Norge bør ønske velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig legge til rette for tjenesteyting over landegrensene utført av seriøse aktører.

Krever globale løsninger
For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet, er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre. Det er ingen alternativer til EØS-avtalen.

Den er Norges viktigste avtale.

(Dette innlegget ble først publisert på Aftenbladet.no )

La oss surfe på eldrebølgen


Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås.

Noen sier at en økning eller fjerning av øvre aldersgrenser i arbeidslivet vil sette arbeidsgiverne i en vanskelig situasjon. Argumentet er visstnok at man kan bli nødt til å gi noen seniorer en mindre verdig avgang gjennom en oppsigelse. Det mener jeg er det rene sludder!

Alle var eldre før.

Desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som ti år yngre enn det man egentlig er. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på åttende året …

Retten til å kunne delta
Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet. Astrid Nøklebye Heiberg, har blitt en kollega av meg, og jeg bøyer meg i nesegrus beundring over den jobben hun har gjort for meg og alle andre kvinner. Det er allikevel et paradoks at hun nå, i en alder av 82 år, fremdeles kjemper en kamp for retten til å kunne delta i arbeids- og samfunnslivet. Menn som pusher 50 kjemper sammen med henne.

Jobbe mer og lenger
Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder.

Systematisk diskriminering
Vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det kan virke som om mange tror nettopp det. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over. Selv mistet jeg tydeligvis all kompetansen min når jeg ble heltidspolitiker. I hvert fall ifølge Facebook-feeden min. Den forteller videre at jeg også er en dårlig mor, at jeg heller burde hatt gullfisk, fordi de er enklere å mate enn unger. Er det slik vi skal få flere kvinner til å engasjere seg i politikk og samfunnsliv? Vi må rett og slett gå i oss selv, og tenke nøyere gjennom hvordan vi snakker til og hvordan vi behandler andre mennesker.

Mye har skjedd, heldigvis
Hvordan har vi det hjemme hos oss egentlig? Jeg fant en gammel tekst fra husmorskolens undervisning tilbake på 50-tallet. Jeg lo så tårene rant første gang jeg leste det. Gang nummer to gråt jeg en skvett. Det er jammen ikke rart at vi har det som vi har det. Mye har skjedd gjennom få generasjoner. Her er et eksempel på hva man lærte på 50-tallet:

«Kjære ektemann,
Her er noen forslag til hvordan du kan få meg til å føle meg velkommen når jeg kommer hjem i helgene.

Få arbeidet unnagjort. Planlegg oppgavene dine nøye. Bli ferdig en time før jeg ventes hjem. Jeg føler ikke at varmen strømmer mot meg når jeg hører deg bryte ut «Er du hjemme allerede?» Ha alltid middagen klar. Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om meg og mine behov. De fleste kvinner er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Husk å forberede deg selv. Bruk et kvarter til å hvile slik at du er opplagt når jeg kommer hjem. Da blir du også glad for å se meg, i stedet for at du er for trøtte til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at du har en kvinne som meg som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi meg en åndelig oppløfting.
Når du står opp, ta litt hånd om utseendet ditt. Fiks på skjegget, ha gjerne i litt skjeggolje og se frisk og opplagt ut.

Jeg har vært sammen med så mange frustrerte og arbeidstrøtte mennesker, så vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Jeg kan trenge en oppkvikker etter en lang arbeidsuke.»
 
Absurd lesning? Det var det ikke på 1950-tallet, selv om du sikkert har forstått at jeg tok meg den frihet å la den gjelde menn i stedet for kvinner som den selvfølgelig gjorde opprinnelig.

Seniorer som en ressurs
Like interessant er norsk seniorpolitikk gjennom de siste 50 årene. Folketrygden kom i 1967, og da handlet pensjon om at man skulle ha noe å leve av de siste årene av livet sitt. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde, og de som fikk pensjon fikk det kun noen få år. Fra 70-tallet og langt ut på 90-tallet handlet seniorpolitikk om å gi de eldre kurs for hvordan de skulle mestre pensjonisttilværelsen. Det var først på 90-tallet at man begynte å tenke på seniorer som en ressurs.

I en kronikk i Aftenposten kunne man på 1990-tallet lese:

«Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak».

Samfunnet er absolutt modent for en endring. Jeg var ti år da dette ble skrevet, og nærmer meg nå 40.

Øvre aldersgrense i arbeidslivet
Det er forunderlig at så mange reagerer på at Høyre vil fjerne den øvre aldersgrensen i arbeidslivet. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke en aldersgrense for dette. Kompetansen og bedriftens behov bør avgjøre, i god dialog mellom medarbeider og leder. Tall og aldersgrenser er normative.

Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. For pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget for at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Tar vi ikke grep nå, styrer vi mot katastrofe. Det blir det vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor våre barn, som en gang i fremtiden vil måtte bære byrden.

Alle trengs
Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet. Vi bidrar alle til fellesskapet. Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Så kom ikke her og si at det er en dårlig idé å fjerne aldersgrensene i arbeidslivet. Det handler om å endre tankesettet. Det er på tide å surfe på eldrebølgen, den skal bringe oss inn i fremtiden.

Havet er ingen søppelbøtte

I 2050 kan det være større sannsynlighet for at du får en Cola-flaske på kroken enn en fisk.

Havet vårt og kysten vår er ingen avfallsdynge. Plast, gummi og andre materialer kan bli værende i naturen i hundrevis av år.

Det skader både dyr og mennesker, og det skader mulighetene for verdiskaping i distriktene. At sjømaten vår er ren og sunn er Norges fremste konkurransefortrinn i kampen om markedsandeler. Derfor er det så viktig å trappe opp innsatsen for renere hav og strender – nå!

Flere tusen tonn med plast 
Havet er en stor del av nordmenns sjel. Historien om Norge er historien om hvordan vi har brukt havet og forvaltet de enorme ressursene som finnes i dypet.

Det tilhører vårt felles forvalteransvar å sikre en ren kystlinje og rene hav, og akkurat nå truer det kystnæringene mer enn noensinne. Når det hvert år dumpes flere tusen tonn plast i havet vokser problemet bare mer og mer. Fortsetter vi som dette vil det være mer plast enn fisk i havet om få år. Det vil være katastrofalt for våre distriktssamfunn.

Vi har verdens beste fisk
Plastforurensingen er så mye mer enn stygg forurensing av flott natur, den gir store negative økonomiske konsekvenser, spesielt for Norge som sjømatsnasjon og de av oss som har havet som inntektskilde.

Vi har verdens beste fisk. Fylles den med plast, taper vi når fisken skal selges. Problemet er både lokalt og globalt, og må løses gjennom internasjonale så vel som nasjonale og lokale tiltak.

Det er et viktig prinsipp i avfallshåndtering at forurenser skal betale. Når det gjelder marin forsøpling er dette prinsippet i praksis vanskelig å anvende, for i det noen har dumpet det i sjøen flyter det rundt i verdenshavene som «herreløst» avfall. Marin forsøpling er et globalt problem som krever internasjonale løsninger.

Kildene til plasten i havet er ikke først og fremst i Norge, det kommer fra land hvor avfallshåndteringssystemene ikke er på plass, land hvor utfordringer som plast står langt nede på agendaen. Derfor trapper regjeringen nå opp innsatsen både for en renere kyst i Norge, og et renere hav internasjonalt.

Plastbruken må reduseres
Det forbudt å forsøple i Norge. Forbudet gjelder både på land og i sjø. Norge har i stor grad også et velfungerende system for avfallshåndtering. For flere avfallstyper, inkludert emballasje, har produsentene et utvidet produsentansvar.

Dette innebærer at de har ansvar for produktene de selger også når de er blitt avfall. Selv om avfallssystemet i stor grad fungerer godt i Norge, er det likevel behov for ytterligere tiltak mot marin forsøpling. All plastemballasje på markedet i 2030 må være resirkulerbar, og all unødvendig plastemballasje og bruk av plast må reduseres.

Generelt viser det seg at plastavfall fra fiskeri og oppdrett dominerer i nord, mens det i sør er plastavfall fra forbrukere som er den dominerende kilden.

Derfor bør det bli gratis å levere marint avfall i havn for fiskere og andre, og produsentansvaret for emballasje bør også omfatte medansvar for forsøpling, plastposebruken må reduseres, og folk må få mulighet til å kunne velge f.eks. papirbæreposer.

Mikroplast i bildekk og kunstgress
Frivilliges innsats for å rydde norske strender er uvurderlig.

I tillegg til å legge til rette for at flere frivillige kan samle plast, vil vi nå innføre en kommunal tilskuddsordning til gjennomføring av nettopp lokale tiltak mot marin forsøpling og spredning av mikroplast.

Slitasje på bildekk og gummigranulat fra kunstgressbaner er to av de største kildene til utslipp av mikroplast fra oss i Norge, derfor må veiene vaskes i større grad, og gummigranulatene erstattes.

Frem til det kommer reelle alternativer for gummigranulat, pålegges baneeiere nå fra 1. januar å sørge for utstyr som samler om gummigranulatene, slik at det ikke renner ut i avløpene blant de mange hundre banene rundt i hele Norge. På sikt må mikroplast i renholds- og skjønnhetsprodukter forbys.

Det internasjonale arbeidet må likevel prioriteres særlig høyt. Som all annen forurensning er det viktigst å begrense tilførselen. Vi må få på plass et internasjonalt plastfond, der midlene går til plastrydding i land som ikke har infrastrukturen for avfall på plass. Det er der behovet er størst, og det er der det er mest effektivt å sette inn støtet.

Norge har ledertrøya på
Regjeringen har de siste årene tatt initiativ til å sette marin forsøpling og mikroplast i havet høyt på den internasjonale dagsordenen, med stor suksess.

Vi har tatt på oss ledertrøya.

Vi er bare så vidt i gang, og målet er at norske strender skal være rene, internasjonalt hav skal ryddes, og norsk fisk fortsatt skal være verdens beste.

Hva mener du om dette? 
Del gjerne din mening i kommentarfeltet under her!