Er Supermann bedre enn Barbie?

Bildet er av en mann som løfter vekter, og et bilde av stortingsrepresentant Tage Pettersen, som har skrevet teksten.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Tage Pettersen (Høyre)

Kroppspress er ikke et fenomen kun for den kvinnelige delen av befolkningen. Guttene utsettes også for dette – av og til også et hardere press.

Det er juli, og selv om det ikke har vært mye sommervær, har det vært noen dager der klærne har kunne vike for at solen skal varme opp naken hud.

Kropper, nesten uten klær, inviterer mange til å sammenligne sin kropp med den ved siden av seg på stranden. Debatten om kroppspress løper gjennom hele året. Vi har hatt mange diskusjoner om influensere, bloggere og kjendiser som bidrar til et sterkt fokus på kropp. Det de fleste diskusjonene har felles, er at de handler om jenter.

De kraftigste bicepsene

Der jentene vil være slanke, ha den rette fasongen på rompa, akkurat store nok bryster eller fyldige lepper – vil gutta ha den flateste magen, den største kassa eller de kraftigste bicepsene. Begge deler kan være usunt. Vi vil alle strekke oss mot våre idealer, men ikke alle vet når nok er nok.

Sett deg inn i situasjonen til «Petter». Han bruker flere timer hver dag på å løfte vekter, han går ikke på tredemølla. Kostholdet består av en ekstremt stor mengde proteinrik mat, ikke minst mulig mat. For å oppnå et ønsket utseende bruker han anabole steroider, ikke slankepiller. Tankene om kropp, spising, trening og dopingbruk har som formål å øke muskelmasse, ikke å redusere vekt.

Forakt for egen kropp

Mange gutter har en kroppsbildelidelse som gjør at er alvorlig bekymret for at kroppen ikke er muskuløs nok. Disse guttene føler forakt for egen kropp. I en masteroppgave kom det nylig frem at blant hele 35 prosent av de spurte mellom 16-40 år kan lide av muskeldysmorfi.

Det er et stort paradoks at i et samfunn som sliter med stadig mer overvekt og inaktivitet, kan overivrig trening og unormalt høye treningsmengder også være et helseproblem.

La oss gjøre et lite eksperiment: Ta et nettsøk etter mannlige actionfigurer i ulike blader fra 1980-tallet, og ta så en titt på de samme i blader som er i salg i dag. De fleste har trolig fått betydelig bredere skulderparti, større brystkasse og biceps i dagens blader.

Kroppspressdebatten her hjemme handler nesten utelukkende om de urealistiske kroppsforventningene «Barbie» skaper. Men hvorfor er det slik?

Tabu blant gutta?

Er det fordi kroppspress er en «jente-utfordring», eller fordi de som uttaler seg har mest kompetanse på jenter? Er det fordi media velger å løfte jentehistoriene – eller er det fordi dette fortsatt er tabu blant gutta?

Vi vet at psykisk helse blant menn fortsatt er et ikke-tema for svært mange. Kvinner er overrepresentert som pasienter i det psykiske helsevesenet. Dette til tross for at psykiske lidelser statistisk er ganske jevnt fordelt mellom begge kjønn, ifølge Helsedirektoratet. To av tre selvmord begås av menn. Selvmordsraten har heller ikke blitt redusert, til tross for mange års forebyggende arbeid.

I likestillingens navn bør vi bidra til at debatten om kroppspress handler om utfordringen for begge kjønn.

Facebook Comments

Debatten om politiet handler om sentralisering, mens de pedofile leker seg på nettet

Bilde av Margret Hagerup og nærbilde av politilogo på politiuniform.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Politireformen som ble igangsatt i 2015, handler om å tilpasse politiet til en ny virkelighet. Enkelte vil ha det til å handle om sentralisering. Tallene viser imidlertid at politiet har fått betydelig flere ressurser, både i årsverk og utstyr. Men de viser også at kriminaliteten er i endring. 

De siste årene har vi sett en drastisk nedgang i antall vinningsforbrytelser. Den totale kriminaliteten har gått ned med 15 % siden 2015. Et fåtall går rundt med kontanter i lommene, og det lønner seg sjelden å rane kassa på nærbutikken lenger. Når jeg jobbet i butikk, tidlig på 2000- tallet, hadde vi egen seddelsafe i kassaområdet. Dagen besto av telling og oppgjør.

Dette var før digitaliseringen slo inn, og gav oss automatisk varebestilling, elektroniske kasser og selvbetjening. Dette var også i en tid hvor internett var i sin spede begynnerfase. Tiden hvor vi kunne kommunisere med fremmede via en chatte-tjeneste som het Mirc. Mens vi fremdeles måtte fremkalle bildene for å kunne dele dem.

Internett endrer kriminaliteten

Seksuelle lovbrudd har økt med hele 75 %. Det skyldes delvis at politiet har blitt flinkere til å avdekke dette, men det er også et resultat av internettet selv.  Vi klager vår nød over at vi ikke får hentet passet på det lokale politikontoret, når vi heller burde glede oss over at politiet nå er tilstedeværende der kriminaliteten skjer. 

Nylig kunne politiet avdekke at 468 gutter hadde blitt misbrukt på nett av én gjerningsmann. Han ble stoppet gjennom et omfattende arbeid og avhør av hele 366 fornærmede. Om han hadde blitt stoppet før politireformen vet vi ikke, men Politiet avslører stadig liknende tilfeller.

I dag opplever ungdom for eksempel at de presses for penger, fordi de har delt et nakenbilde til noen de tror at de kjenner. Et enkelt feiltrinn blir til en personlig tragedie. Politiet kobles inn når vedkommende som har mottatt bildet, sitter i et annet land og forsøker å tjene penger på dette. 

Etterdønninger etter 22. juli

Politianalysen etter 22. juli var tydelig på at vi trengte et nytt og moderne politi tilpasset dagens kriminalitetsbilde. Det betyr færre politidistrikt for bedre kommunikasjon og samhandling, større fagmiljøer og færre ressurskrevende lensmannskontorer.  Dette er krevende og skaper naturlig nok debatt, men det betyr ikke at vi skal svartmale og reversere en høyst nødvendig reform. 

Det har faktisk kommet 2800 flere lønnede årsverk i politiet siden 2013 og driftsbudsjettet er økt med 25 %, men viktigst av alt: politiet er nå til stede der kriminaliteten foregår.

Facebook Comments

Når voldtekt blir våpen

Anonymisert kvinne foran vindu.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Hele verden snakker nå om seksuelle overgrep, at det skjer i hjemmet, på arbeidsplassen og ellers i samfunnet. Men det er også et mektig våpen i krig og konflikt.

Av: Guro Angell Gimse, fungerende leder i Høyres kvinneforum

Vi må snakke om seksuelle overgrep som skjer her hjemme, men også det som skjer utenfor landets grenser. 19. juni er den internasjonale dagen mot seksuell vold i konflikt. Dagen markeres for å stoppe bruk av seksuell vold i konflikt og hedre ofrene for slike overgrep.

Voldtekt er et mektig våpen i krig. Det brukes mot fienden for å terrorisere og kontrollere samfunn. Kvinner og jenter er blitt bortført som sex-slaver, og brukes også som «belønning» for soldater. Det blir brukt som tortur, og i noen tilfeller for å bevisst spre HIV.

UNICEF melder at i løpet av ett år fikk 4,6 millioner jenter, gutter og kvinner traumehjelp og medisinsk behandling etter å ha vært utsatt for voldtekt og andre former for seksualisert vold. De rapportere også om at hele tre av fire kvinner i Kongo har opplevd seksuell vold.

Skammen og skylden som påføres ofrene ødelegger samfunn innenfra. Tausheten fra alle som vet, forsterker skammen, og bidrar til at ofrene blir sittende alene uten tilgang til hjelp. Overgrepene har også store medisinske konsekvenser.

Fjorårets Nobels fredspris gikk til Irakiske Nadia Murad, som ble holdt i IS-fangenskap, og den kongolesiske legen Denis Mukwege. Fredsprisvinnerne er viktige bidragsytere i å rette oppmerksomhet mot bekjempelsen av krigsforbrytelser og seksualisert vold i krig og konflikter.

Midler til kampen

«Voldtekt er et våpen i krig, med ødeleggende konsekvenser. Vi kan ikke lenger stå og se på. Det er tid for handling» sa statsminister Erna Solberg i sin åpningstale på konferansen «Ending Sexual and Gender-Based Violence in Humanitarian Crises». Statsministeren og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) offentliggjorde under denne konferansen at Norge gir én milliard kroner til kampen mot seksuell vold i krig og konflikt.

Dette er sårt trengte midler. Det er masse å ta tak i. Vi må bli bedre på forebygging. Ofrene må få tilgang på bedre hjelp. Det er også viktig at flere straffes for overgrepene.

Barn av krigen

Seksuell vold i krig fører også til graviditet og fødsler. Barn av krigen er et lite omtalt tema både i menneskerettighetssammenheng og når en diskuterer løsninger for fred og sikkerhet i FN. Derfor er dette tema for årets dag.

Barna og kvinnene skal få slippe å bære skammen over en brutalitet og ondskap som nesten mangler sidestykke. Ved at vi snakker høyt om at dette er en urett de ikke er skyld i og fortsetter å snakke om dette, så kan vi utgjøre en forskjell.

Facebook Comments

Kvinner får dårligere helsetjenester enn menn

Kvinne som slapper av etter en treningsøkt.
Foto: Getty Images

Gjesteinnlegg av Camilla Strandskog, stortingsrepresentant for Høyre

Vi kan ikke fortsette å akseptere at kvinner får dårligere helsetjenester enn menn. Det er for stor mangel på kunnskap om kvinnehelse.

28. mai var verdensdagen for kvinnehelse. Kvinner lever lengre enn menn, men opplever mer sykdom. Kvinner har mer angst, depresjoner og kroniske lidelser enn menn, og er overrepresentert i statistikken over langtidssykemeldinger og uføretrygd.

En av hovedgrunnene til at kvinnens helsetjeneste er dårligere enn mannens er at vi ikke har nok medisinsk kunnskap. Forskerne bruker fortsatt i hovedsak mannens kropp som norm. Dette gir oss to problemer. For det første har sykdommer som oftest rammer kvinner tradisjonelt fått mindre oppmerksomhet. For det andre er det også slik at kvinner og menn kan ha ulike symptomer på samme sykdom. 

Flere kvinner har muskel- og skjelettlidelser

En av sykdommene som rammer flere kvinner enn menn er muskel- og skjelettlidelser. Dette er lidelser som plager flest, koster mest og som er enormt belastende for samfunnet og den enkelte.

Ofte opplever pasientene å bli sendt fra den ene undersøkelsen eller behandleren til den andre, uten at det finnes svar. Det er heller ingen som tar et helhetlig ansvar for diagnostisering og oppfølging. Å falle mellom flere stoler gjør det ekstra tungt å være syk, og dette er en hverdag mange kvinner opplever.

EN av Høyres løsninger er derfor å innføre pakkeforløp for smertebehandling, utmattelse og muskel- og skjelettlidelser. Da får pasienten vite hva som skal skje, og hvem som har ansvaret. Det aller viktigste vi kan gjøre er å sørge for bedre diagnostikk, behandling og mestring av sykdommer som fører til langvarige sykemeldinger og uførhet. Alle skal føle trygghet og forutsigbarhet i en sårbar situasjon.

Hvorfor vet vi mer om Olas helse enn Karis?

Kvinnehelse er allikevel mer enn muskel- og skjelettlidelser.  Det er kjønnsforskjeller innen de aller fleste sykdommer. Kvinners symptomer ved et hjerteinfarkt skiller seg vesentlig fra menns. Det er mildt sagt problematisk at vi i 2019 vet mer om Olas helse enn om Karis helse.

Derfor må vi fortsette å forske på kvinners helse. I 2017 ble det utlyst 60 millioner kroner til forskning på kvinnehelse gjennom Forskningsrådet. Prosjektene vil gi oss mer kunnskap om psykisk helse, innvandrerkvinners helse, kreft og svangerskap/fødsel. 

I 2019 kan vi rett og slett ikke akseptere at man opplever ulik kvalitet i behandlingen basert på om du er en kvinnelig eller mannlig pasient. Vi skal ikke ha et helsevesen på mannens premisser. Alle har krav og rett på de samme gode, og trygge helsetjenestene.

Facebook Comments

Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.

Facebook Comments

Kan vi ikke ha utstillingsdukker i alle former?

Kroppspress i form av utstillingsdukker.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (Høyre)

Kropper kommer i mange ulike former og fasonger. Jeg mener en slank kropp er like normalt som en formfull kropp. Heldigvis er vi alle forskjellige. Det er ikke noe nytt at de fleste har noe med kroppen sin de kanskje skulle ønske var litt annerledes.

Kroppspress og skjønnhetsideal er ikke noe nytt. At man synes venninna er litt finere i bikini enn en selv, er ikke i seg selv usunt eller noe vi nødvendigvis kan gjøre noe med. Men jeg synes samfunnet må slutte bygge opp under hva som er «ideal»-kroppen.

Et sted det ikke tas ansvar er i butikkvinduene

VG har gjort en undersøkelse som viser at utstillingsdukkene både er høyere og tynnere enn de aller fleste av oss.  Og de aller fleste utstillingsdukkene ser helt like ut. Alle kunder ser ulike ut, kan vi ikke derfor få utstillingsdukker i ulike størrelser? Jeg ønsker meg butikkvinduer som gjenspeiler samfunnet. Ikke vinduer som bygger opp under kroppspress.

For å bli kvitt kroppspresset mange opplever kan vi ikke bare rette pekefingeren mot politikere og skolen. Vi må rette pekefingeren mot de som hver dag utsetter unge for et usunt skjønnhetspress og de som bygger opp hva som er det «perfekte». 

Større ansvar

Mange bloggere sier at de vil ta et større ansvar. Deler av motebransjen tar et større ansvar ved at man bruker modeller i alle (iallfall flere) fasonger. Butikker går kritisk gjennom om klesstørrelsene er realistiske. 

Selv om butikkene selger klær til vanlige folk i alle størrelser, er utstillingsdukkene langt tynnere enn gjennomsnittet av befolkningen.

Det finnes selvsagt grenser for politikk. Selv om jeg sitter på stortinget er ikke alltid løsningen å legge til rette for eller forby noe, noen ganger må vi også bare si ifra når nok er nok. Jeg tror de aller fleste butikker er opptatt av å ta samfunnsansvar. Usunt kroppspress blant unge er et samfunnsproblem vi må ta et felles ansvar for.

Facebook Comments

9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Facebook Comments

Fødselsdepresjon eller babylykke?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Torill Eidsheim (Høyre)

Det er overveldende å gå gravid, føde et barn og tilpasse seg livet med et nytt familiemedlem. Svangerskapet og tiden etter fødsel innebærer sterke følelser av både glede, spenning og engstelse.

Fødsels- og barseldepresjon rammer mange nybakte mødre

Det lykkelige møtet mellom mor og barn forbindes vanligvis med positive tanker og følelser. Men ikke alle opplever det så rosenrødt som man ser på film. Når «det største som kan hende i livet» – å få et barn – blir en større belastning enn du klarer å takle, ligger følelsen av skam, skyld og mislykkethet nær.

Norske screeningundersøkelser viser at mellom 10 og 15 prosent av kvinner i fruktbar alder har symptomer på angst og depresjon. Det blir ikke borte når graviditet inntreffer.

Med nærmere 60 000 fødsler i Norge årlig, betyr det at 6 000 til 9 000 spedbarnsmødre til enhver tid vil kunne ha psykiske plager. Utfordringer som kan bli enda større når man får et utvidet ansvar for enda et liv.

Hva skal til for å fremme trygghet, støtte og trivsel under graviditet og etter fødsel?

«Mamma Mia» er et web-basert program utviklet av blant annet spesialister på spedbarns psykisk helse, helsesykepleiere og jordmødre. Det er rettet mot gravide og nybakte mødre. Det første nettbaserte tiltaket i sitt slag i Norge, et lett tilgjengelig selvhjelpsprogram som skal bidra til å forebygge fødselsdepresjon hos nybakte mødre.

Programmet starter fra kvinnen er omtrent halvveis i graviditeten og varer til babyen er seks måneder gammel. Det skal gi kunnskap og trygghet under graviditeten og som nybakt mor.

For kvinner som har gjennomført selvhjelpsprogrammet på nett, viser evalueringsprosjektet gode brukerresultater og en lavere forekomst av barseldepresjon. Man kan også anta at babyen selv, partneren og eventuelle søsken vil ha stor glede av at moren gjennomfører dette programmet. Utfordringen er at få kvinner kjenner til Mamma Mia.

Denne uken markeres verdensdagen for mødres psykiske helse

Jeg synes det er en god anledning å fremsnakke dette programmet. Jeg vil også rette en stor takk til Norske Kvinners Sanitetsforening som har gjort Mamma Mia tilgjengelig og gratis for alle gravide.

Mødre og barns psykiske helse henger tett sammen. Jeg ønsker at psykisk helse skal bli like lett å snakke om som fysisk helse. Først når vi klarer å avdekke plager tidlig vil vi kunne forhindre at vanskelige tanker vokser seg til store problemer. 

Helsestasjonen er tett på kvinnen og har en viktig oppgave også med å sikre en helhetlig undersøke av barna. I tillegg er det viktig at vi styrker forskning og utdanning.

Økt kunnskap og kompetanse om psykisk helse er påkrevd. Samfunnet må forstå, familien må forstå og kvinnen må forstå. Det er nødvendig for å forhindre at en mamma med psykiske helseproblemer opplever ensomhet, nederlag og isolasjon.

Facebook Comments

Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!

Facebook Comments

Fra drøm til virkelighet

Svigerinnene Lene og Rikke Holmen-Jensen

Gjesteinnlegg av Rikke og Lene Holmen-Jensen, gründerne bak klesmerket Ella&il

Det å ta sjansen og tørre å drømme stort kan anbefales. Vi vil råde alle som har et brennende ønske om å skape noe eget, om å kaste seg ut i det. Selv om du tenker at det ikke passer akkurat nå, for det vil det mest sannsynlig aldri gjøre. Sett høye mål, det bidrar til at man strekker seg lenger.

Gründerreisen

En sen høstkveld for 4 år siden, bestemte vi oss for at tiden var inne og at vi ville satse på noe eget. Vi hadde en drøm om å skape det perfekte klesmerket.

Vi hadde lenge vært overbevist om at det var et hull i markedet og et sterkt behov for tidløse basisplagg. Vi ville skape tidløse plagg for fashionistaen med et perfekt snitt i høy kvalitet. Klær som kan brukes sesong etter sesong. Vi hadde skikkelig tro på ideen vår.

Reisen vår startet med en solid business plan. Vi brukte veldig lang tid. Kanskje for lang tid. Men det har vist seg å være vel investert tid. Business planen har nemlig vært et viktig styringsverktøy for oss hele veien. Vi ser faktisk fortsatt til den inni mellom. 

Så kastet vi oss ut i det ukjente. Vi besøkte stoffmesser og fabrikker i utlandet. Vi snakket med andre i bransjen som har gjort det samme før oss. Der fikk vi mange gode råd og tips. Etter hvert begynte brikkene å falle på plass.

Viktig med lagspillere

Men vi husker godt startfasen da det for eksempel var lite ressurser. Løsningen ble å bruke nettverket vårt aktivt. Modellene våre har vært damer fra vår utvidede vennekrets, lageret var i kjelleren og regnskapsføreren ble betalt i gjærbakst. Mennene våre og resten av storfamilien har også vært og er supre lagspillere å ha med på reisen. De har stilt opp som postbud, lagermedarbeider og tatt en større del av lek med barn og middagslaging når vi har jobbet lange dager.

Må ikke være redd for å ta i et tak

Som gründer må man sette seg inn i hele verdikjeden i firmaet. I starten gjorde vi alle jobbene selv.  Alt fra sjauing, pakking og logistikk, til design, salg og økonomi. Det har vært utrolig lærerrikt. Det har gitt oss verdifull erfaring, som var nyttig å ha med seg da vi skulle ansette til forskjellige stillinger. Selv om det kan være slitsomt der og da, gir det en innsikt vi aldri ville vært for uten.

Kast deg ut i det og ha det gøy

Du må ha tro på din egen ide, selv når det butter og er tøffe tak. Du må jobbe hardt og mye, men også husk å ha det gøy på veien. Du må bruke nettverket ditt og knyte til deg nye kontakter. Også må du tørre å spørre om hjelp. Vi har opplevd at folk er veldig behjelpelig, mye mer enn vi hadde turt å drømme om. Du må gå steg for steg og lær av feil underveis, ikke gi deg. Hardt arbeid gir resultater!

Vil du høre mer om gründerreisen vår kan du høre episoden da vi var gjester i podkasten #dethunsa.

Facebook Comments