Vi får ikke de beste topplederne om bare halve befolkningen er representert


Gutteklubb og feminisme: Dette innlegget er til alle damer ute der.

Av Lene Westgaard-Halle.

Jeg tilhører et parti med en sterk og kunnskapsrik kvinnelig leder, som sitter i en regjering hvor samtlige partier har kvinnelige ledere. Jeg sitter i det 163. storting, Stortinget med aller høyest kvinneandel gjennom tidene, 40,8 prosent.

Jeg vokste opp i en verden hvor jeg opplevde at menn og kvinner var likestilte. Statsministeren var en kvinne, Storbritannia ble ledet av en kvinne, og mormor var den tøffeste dama jeg visste om.

BH-brenning på 70-tallet

Jeg har aldri sett på meg selv som noen kvinnesakskvinne. Feminist syns jeg var et negativt ladet ord, med altfor mange koblinger til BH-brenning på 70-tallet. Kanskje nettopp fordi metodene feministene tradisjonelt brukte var fremmede for meg, kanskje fordi retorikken var for revolusjonær, kanskje fordi jeg vokste opp med en bestemt mamma og en myk pappa.

Selv måtte jeg bli mangeogtyve før jeg selv stiftet bekjentskap med «gutteklubben grei» og forstod at feminisme kunne og måtte være mer enn sinte damer uten BH.

I vår lille familie har vi denne helgen lagt vår aller første farsdag bak oss og snart skal far ha åtte måneders pappaperm. Farsdagen ble i sosiale medier preget av en tilsynelatende organisert kampanje, hvor bildet av mannlige statsbudsjettforhandlere ble delt en rekke ganger av politikere på venstresiden.

De som delte nevner selvfølgelig ikke at de samme regjeringspartiene ledes utelukkende av kvinner, ei heller at samtlige partiledere på venstresiden er menn. Jeg tror ikke konstruerte realiteter gagner kvinnesaken – ei heller debattkulturen.

Lei «kjærringmaset»

Men vi har en likestillingsutfordring også i norsk politikk. Nå sitter sikkert en del godt voksne menn og fnyser om de leser dette. Er de med i politikken fnyser de fordi de vet det er sant, men ikke akter å gjøre noe med det. Er de ikke med i politikken fnyser de fordi de er lei «dette kjærringmaset».

Er man ung kvinne i politikken møter man dem alle. Gubbene som klapper deg på hodet og sier «det er flott at du engasjerer deg», og valser over deg om du forsøker å utfordre dem i en liten flik av deres territorium. Gubbene som kommer med «morsomheter» av seksuell karakter, fulgt opp av humring fra andre karer rundt møtebordet.

Aller verst er likevel dem som definerer alle kvinner med ambisjoner, kompetanse og tyngde som «dominerende damer med spisse albuer som tar altfor mye plass». Eller «talent» som man kaller det, om en ung mann har samme egenskaper.

Til dere damer der ute

Neste år er det lokalvalg. Igjen vil vi se det vi har sett så mange år tidligere, at det mangler damer. Jeg forstår damene godt. Hvorfor skal man prioritere trøtte møter med høye og mørke gubber, når det som nedprioriteres er familien og mennesker man er glad i? Og for attpåtil å få kjeft i pressen dersom man ikke klarer å øse nok penger inn i utfordringen kommunestyret behandler den uken?

Engasjementet ditt skal brenne rimelig intenst for å gjøre den prioriteringen.

Likevel, til alle dere damer der ute, enten du normalt står i fjøset hver dag, løper bena av deg i en barnehage, hjelper pleietrengende eldre og ikke orker tanken på å lese masse sakspapirer, har jeg en bønn til deg:

Vi trenger deg.

Vi trenger at du sier ja når det ringer noen fra et parti og lurer på om du vil stå på deres kommunestyreliste. Vi trenger at du deler de erfaringene du gjør i hverdag og i jobb. Vi trenger at du er med og styrer landet.
Og sakte, men sikkert vil du oppdage at politikken gir enormt mye tilbake.

Din innsats vil hjelpe noen

Menneskene du møter og lærer å kjenne, sakene du får gå dypere i og får påvirke, men kanskje mest av alt, følelsen du får når du ser at din innsats faktisk har bidratt til å gjøre kommunen du bor i bedre, at du har hjulpet noen, noen som virkelig trengte at du stod opp for dem.

For få år siden publiserte EY en rapport om kvinner i næringslivet verden over. 60 prosent av de 22.000 selskapene undersøkelsen omfattet hadde ingen kvinnelige styremedlemmer. Litt under fem prosent hadde kvinnelig toppsjef. Men selskapene som brøt med normen, hadde seks prosent høyere profittmargin.

I 2018 bekreftet McKinsey det samme, arbeidsplasser med godt kjønnsmangfold er mer innovative og kreative, og har 21 prosent bedre inntjeningsevne. Jeg kaller det «østrogeneffekten». Og egentlig er det logisk.
Om man henter toppledere utelukkende blant halvparten av befolkningen, får man ikke de beste. Setter man sammen et firma av for like folk, får man ikke inn flere perspektiver, og gjør det logisk nok ikke like skarpt.

Trenger alle de gode hodene

Jeg tror det samme gjelder politikken. Kjønnsbalanse handler ikke om å være grei med «kvinner som vil og kan», det handler om å rekruttere i hele befolkningen, få inn flest mulig perspektiver for å få et best mulig resultat. I et kommunestyre trenger man de gode hodene, uansett kjønn. Kanskje kan man finne igjen østrogeneffekten i kommuneøkonomien også?

(Innlegget ble først publisert i Nationen. )

Facebook Comments

Klumpen i brystet

Gjesteinnlegg av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant (H)

For halvannet år siden fikk jeg kreft. Når man oppdager en klump i brystet stiller man seg spørsmålet – hva nå? Jeg tenkte ikke på at jeg kunne dø. Jeg vokste opp i en tid da en kreftdiagnose var en dødsattest, men slik er det ikke lenger.

Mange av venninnene mine er behandlet for kreft, og på en måte tenkte jeg at det var min tur nå.

Klumpen i brystet fant jeg en søndag. Fredag ringte fastlegen til Kreftsenteret på Ullevål. Mandag ringte de meg med forslag om behandlingsopplegg.

Færre dør av kreft

Helsetjenesten leverte utrolig bra, og veldig effektivt. Dette er regjeringens nye pakkeforløp for kreft i praksis. Når færre dør av kreft er det ikke bare fordi vi gjør medisinske fremskritt, men fordi menneskene i helsetjenesten jobber bedre og smartere sammen.

Når en kreftdiagnose oppdages sitter vi ikke lengre og venter ved postkassen på henvisning til videre undersøkelser. I dag har vi diagnosesentre hvor alle undersøkelser gjøres samtidig, og endelig behandlingsopplegg besluttes.

Jeg – med mange andre – følte meg sett. Jeg følte meg trygg.

Jeg må fremdeles gå til undersøkelser, men ved forrige legevisitt fikk jeg beskjed om at dette kom til å gå greit. Selv om jeg er ferdig med behandling og selv om jeg er erklært kreftfri, opplever jeg ofte at kroppen ikke fungerer som før.

Bare for noen uker siden var jeg på tur i marka. Jeg elsker å plukke kantareller om høsten. Men jeg sanker ikke like fort lengre. Det går heller ikke like fort til topps på Fuglemyra. Jeg er også mer trett.

Selv om vi hadde en fantastisk vinter i år fikk jeg ikke gått noe særlig på ski. Kanskje har jeg mer energi i år, eller kanskje ikke.

Pakkeforløp for kreft

Det gleder meg at Høyre gikk til valg på bedre oppfølging av kreftpasienter etter endt sykehusbehandling. Pakkeforløp for kreft er rett og slett en suksess.

Å sikre oppfølging helt hjem, vil være et viktig steg videre. Kreft er skremmende. Når man opplever at det haster, er det så godt å føle seg sett og oppleve å føle seg trygg.

Da jeg fikk kreft, spurte jeg meg selv om jeg hadde mye ugjort. Jeg kom til at det hadde jeg egentlig ikke. Men du verden så morsomt det er å få være med videre!

Facebook Comments

Å stille krav er å bry seg


Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Gjesteinnlegg av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)

I norsk debatt i dag skulle man tro at den eneste sanne vei til et varmere og mer inkluderende samfunn går gjennom mer skatt og økte bevilgninger på statsbudsjettet. Ting kan tyde på at bedre prioriteringer, og en politikk som faktisk fungerer, kan gjøre samme nytten.

I 2017 innførte regjeringen aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år. En rapport fra Proba samfunnsanalyse viste at de kommunene som straks fulgte opp regjeringens tiltak, raskt fikk gode resultater.

NRK viste nylig en reportasje fra NAV i Ringsaker kommune, som har startet en arbeidssentral for ungdom som koordinerer og tilbyr arbeidstrening. Resultatene har vært gode. I fjor gikk tre av fire deltakere ut i jobb eller utdanning, og 75 prosent blir uavhengige av økonomisk sosialhjelp etter å ha deltatt.

I tillegg til hva dette betyr for den enkelte, ble utbetalingene til de under 30 år redusert med en million kroner i Ringsaker kommune på ett år. Dette er penger fellesskapet kan bruke på å hjelpe andre, kanskje mer krevende brukere.

I tillegg viser rapporter fra NAV at andelen som mottar en NAV-ytelse har aldri vært lavere enn den er nå.

Sammenlignet med 1992 mottar nå i underkant av 20 prosent av befolkningen en livsoppholdsytelse fra NAV, mot 24 prosent den gang. Ifølge NAV har andelen som får helserelaterte ytelser falt med ni prosent (1,6 prosentpoeng) etter toppunktet i 2003. Dette skyldes særlig aktivitetskravet på sykepenger.

Dette ble innført med Høyre i regjering allerede i 2004. Da fikk den sykmeldte en plikt til å bidra til å finne ut av hvilken funksjonsevne man har, og å medvirke til at arbeidsgiveren utarbeider en oppfølgingsplan.

Dette ga en kraftig reduksjon i sykefraværet og lavere rekruttering til langvarige helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Arbeidsgiver plikter å legge til rette for arbeid på egen arbeidsplass, slik at vi ikke mister tilknytningen til arbeidslivet selv om vi har redusert arbeidsevne.

Arbeid er mer enn en jobb, det er også fellesskap, vennskap og mestring.

Målet med tidlig oppfølging er å sikre at sykemeldte kommer tilbake i jobb når det er mulig, og beholder tilknytningen til arbeidsplassen. En tydelig håndheving av dette kravet er prøvd ut blant annet i Hedmark fylke. Der gikk sykefraværet ned, og sykepengeutbetalingene sank med 80 millioner kroner på ett år.

Samfunnet har rett til å stille krav, men også plikt til å stille opp. Å stå i arbeid kan nemlig være den beste medisinen.

Å bli stilt krav til er å bli sett som menneske. Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Å bli verdsatt som menneske kan ikke måles i penger, men trenger heller ikke koste mye.

Facebook Comments

Politikk handler om verdier

Stortingsrepresentant og blogger Mathilde Tybring-Gjedde. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Det er forskjell på venstresiden og Høyre. Det er forskjell i synet på hva som kommer først; velferdsstat eller velferdssamfunn. For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv, og mennesker skal alltid settes foran systemet.

Som ung ny stortingsrepresentant har det vært et interessant år å delta i norsk politikk. Men jeg synes det er synd at politikk ofte blir redusert til enkeltsaker, enkeltbevilgninger og samarbeidsspørsmål. Antall kroner på budsjettet er viktig, men jeg engasjerte meg i politikk fordi politikk er noe mer.

Det handler om et grunnleggende syn på mennesker og hva som skaper et godt samfunn.

Når Høyre ønsker å la et mangfold av private og ideelle aktører bidra i velferden, så er det for eksempel en anerkjennelse av at samfunnet bygges nedenifra, og at vi trenger all den kreativitet og kompetanse som finnes for å utfordre gamle tankesett, og komme med nye ideer.

Fellesskap og fellesskapsløsninger er mer enn staten

Høyre stempler ikke folk for med betegnelser som velferdsprofitører. For det er ikke landssvik å tjene noen penger på at man har klart å starte noe selv, særlig ikke når man har skapt verdier og arbeidsplasser for andre.

Samtidig vet vi at markedsøkonomi og frihet ikke er nok til å ha et godt samfunn. Mennesker trenger også en trygghet og tilhørighet i fellesskap. Vi trenger hverandre.

Forskjellen på venstresiden og Høyre, er at vi mener fellesskap og fellesskapsløsninger er mer enn staten.

Når for eksempel stadig flere unge mennesker forteller at de sliter psykisk, så tar vi det på alvor. Regjeringen, sammen med Krf, har bevilget over en milliard kroner til skolehelsetjenesten og helsestasjonen, vi stiller krav til at alle kommuner må ansette psykologer og vi innfører livsmestring som et tema i skolen.

Samtidig er vi opptatt av ikke å glemme rollen til de små fellesskapene, som familien, vennegjengen, lokalsamfunnet, idretten eller menigheten. For dersom unge mennesker skal regulere følelsene sine bedre, føle seg tilstrekkelig i sitt eget skinn og ikke jakte etter perfeksjon på alle livets områder, så trenger de trygghet i de små fellesskapene.

Det er de små fellesskapene som skal gi ungdom noen holdepunkter og verdier i livet som er viktigere og større enn dem selv. Også foreldre må i oppdragelsen fortelle sine barn at det er helt greit ikke å mestre absolutt alt hele tiden.

Å stille krav er å bry seg

For å ha sterke små fellesskap, må vi gi mennesker makt og innflytelse over egen hverdag. De må rett og slett få mulighet til å velge det flertallet kanskje mener er feil. Samfunnet blir ikke nødvendigvis varmere, selv om man styrer det politisk.

Fordi folk har ulike meninger om hva som er et godt liv for dem, og fordi systemet ikke alltid klarer å møte ulike mennesker på ulike måter.

Mange unge med hull i CV-en har for eksempel møtt et offentlig system som gir dem noen kroner å leve av, men ingen forventninger om at de kan bidra, ta ansvar og delta i samfunns- og arbeidslivet.

Derfor var det viktig for Høyre å innføre aktivitetsplikt for unge mennesker som fikk sosialhjelp. Det å stille krav, er å bry seg.

Valgfrihet er en verdi i seg selv

For noen år siden innførte regjeringen, sammen med KrF, ordningen «fritt behandlingsvalg» som gir pasienter med rus- og psykiske problemer rett til selv å velge helsehjelpen de vil ha, uavhengig av om det er privat eller offentlig. Staten betaler uansett regningen.

Arbeiderpartiet og SV kaller fritt behandlingsvalg en privatiseringsreform og har lovet å vrake den så raskt de får makt. I valgkampen sa til og med Jonas Gahr Støre at fritt behandlingsvalg ikke var så viktig, fordi det var «bare 240 rusavhengige som hadde fått hjelp.»

Det kan godt være «bare» 240 rusavhengige er en dråpe i havet i den offentlige helsetjenesten. Men dette er fortsatt 240 enkeltmennesker som trengte et annet tilbud, og fikk velge selv på statens regning. Det var viktig for deres liv.

For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv, og mennesker skal alltid settes foran systemet.

Det er forskjell på venstresiden og Høyre. Det er forskjell i synet på hva som kommer først; velferdsstat eller velferdssamfunn. Det er forskjell i synet på hva politikken skal være, og i hvor stor grad man skal detaljstyre valgene mennesker og familier får og valgene de tar.

Det er imidlertid ingen forskjell i hva man vil. De aller fleste politikere og partier ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker.

La det aldri trekkes i tvil.

Facebook Comments

Jeg er lei av å bli satt i bås


Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie.

frokostmøte i regi av DN og Hun spanderer sist uke, ble jeg påminnet om den viktige kampen vi kvinner enda kjemper, for å kunne delta.

Jeg reagerer på at jeg blir beskyldt for å drive med selvrealisering når jeg er politiker, mens jeg har en oppofrende mann hjemme som passer barna.

Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si til en medsøster i et annet parti at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie. «Rogaland Høyre har vært tankeløse når de setter en småbarnsmor høyt på listen.» Hensynsfull som denne personen var, ville det være bedre å stemme på Senterpartiet på Jæren. Der var Geir Pollestad på toppen, men hans farsrolle var visst ikke så viktig.
Heldigvis ble jeg valgt inn og havnet på Stortinget.

Verdien av mangfold

Som politiker er jeg engasjert i temaet inkludering og verdien av mangfold. Noen av de beste innleggene jeg har hørt fra en talerstol kommer fra kvinner, og ofte de som ikke er en naturlig del av samfunnsdebatten. Det gjør at jeg stadig prøver å rekruttere flere kvinner inn i lokalpolitikken.
Vi har en viktig stemme. Vi gjør samfunnsdebatten bedre. Det er verdien av mangfold.

Vi snakker mye om inkludering og mangfold, men det handler ofte om å inkludere innvandrere, eldre og de med nedsatt funksjonsevne. Men først og fremst må vi gjøre en innsats for å inkludere både kvinner og menn, på like vilkår, i arbeidsliv og i privatlivet.  Og vi må slutte å sette hverandre i båser.

Jeg sier ofte at jeg ikke hadde vært i politikken dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Den har vært avgjørende for min manns rett til å være far og min rett til å være både mor og arbeidstaker. Vi trenger fremdeles fedrekvoten. Dessverre.

Menn liker best andre menn

This is a man’s world…
For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best andre menn og skriver helst mest om menn. Menn stemmer også oftest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad fortsatt mannens verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere.

«Manne seg opp»

Jeg tok meg selv i, under frokostmøtet til DN, at jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale, som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet.

Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på» og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.

Morsrolle og politiker

Språket er viktig, og gjennom språket og atferden påvirker vi kulturen.

 Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen, med det å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt. Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med det å være i full jobb.

Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 % moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.

Turte ikke stikke meg frem

Initiativtakerne bak «Hun spanderer» knuste myter. Kvinner tør ikke stille opp. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser i løpet av det første året som stortingspolitiker, er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg bak i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.

Må ta vår plass i spaltene

Det siste året har jeg kastet meg ut i debatten. I dag tør jeg å stille opp. Men jeg er fortsatt redd for å bli avslørt, som en som ikke kan noe.
Jeg vil allikevel være en del av samfunnsdebatten. Alternativet er at verden styres av dresskledde, gråhårede menn. Det lover dårlig for min datter på tre års fremtid. Hun risikerer fortsatt å møte samme holdninger som hennes mor og bestemor møtte.

Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter, Helene Uri, har sett på dette med språket, og spurte hvorfor vi snakker om det å ha baller som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter: «Du har virkelig guttetiss», for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.

Samfunnsdebatten er tjent av mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.

(Innlegget ble først publisert i Dagens næringsliv)

Facebook Comments

Et moderne NAV for de som trenger det mest


Av Margret Hagerup, stortingsrepresentant (H).

Dersom den norske velferdsstaten skal kunne ta vare på de som trenger det mest også i fremtida, må vi gjøre noen endringer allerede nå.

Et av Høyres viktigste mål er å sikre folk selvstendige og verdige liv. De som ikke kan delta i arbeidslivet må allikevel ha en anstendig inntekt.

Velferds-Norge er mer enn de enkelte ytelsene, det er summen av hva fellesskapet stiller opp med.

De ansatte hos Nav er førstelinjehjelpen i velferdsstaten vår. Vi må derfor gi dem det handlingsrommet de trenger for å gjøre en god jobb. Høyre har sammen med Venstre, FrP og KrF gjort viktige justeringer, for å gjøre NAV mer brukervennlig og styrke dialogen med næringslivet.

Verdier må skapes før de kan deles i et velferdssamfunn.

Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs, og det må være et mål at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Vi skal ha et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle.

Et godt arbeidsmiljø er et viktig bidrag til både god helse og arbeidsevne. Det kan forhindre at folk faller ut av arbeidslivet. Arbeid og aktivitet kan i mange tilfeller også være bra for helsen. Flest mulig skal kunne bruke det de kan slik at arbeidsgivere får tak i den kompetansen de trenger.

Høy sysselsetting bidrar til å finansiere velferdsordningene, og gir mulighet til å perfeksjonere velferdssamfunnet. Det betyr mye for folk å ha jobb der det er mulighet for personlig utvikling, stabil inntekt og det å kunne delta på en sosial arena.

Velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, og da må den være litt mindre for oss andre med færre behov.

Generasjonene etter oss må også sikres en velferdsstat å kunne lene seg på ved behov.

En viktig del av endringene i Nav handler om hvordan brukere kan kontakte NAV gjennom ulike kanaler som telefon, via internett eller ved oppmøte på kontorene. Brukerne må få best mulig service i riktig kanal på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

Gjennom flere og bedre tjenester på nav.no øker bruken, og andelen ad hoc-henvendelser på NAV-kontorene og på telefon går ned. I sommer hadde jeg selv praksis på mitt lokale Nav-kontor. Der hadde de kommet langt i digitaliseringen, og de ansatte der kunne melde om bedre tid til oppfølging av de vanskeligste sakene. De opplevde at endringen hadde blitt tatt godt imot av brukerne. Det er fremdeles dager med åpen kontortid, men de opplever i mye mindre grad at folk har behov for å oppsøke kontoret.

NAV-kontorenes hovedoppgave er å få flest mulig i arbeid og aktivitet, slik at en kan klare seg selv økonomisk. Da er det bra at mer av veiledernes tid brukes til bedre oppfølging av de som trenger det. Men NAV skal verken stenge ute eller avvise folk. Den enkelte skal få hjelp til å løse sine behov på den enkleste og best mulige måten.

Det er også viktig med tett og individuell oppfølging og et godt samarbeid med lokalt næringsliv for å lykkes med å få folk i jobb. NAV skal få større fleksibilitet til å velge om avklarings- og oppfølgingstjenestene skal gjøres av dem selv, eller kjøpes fra andre.

Det styrker NAVs kapasitet til å drive arbeidsrettet oppfølging og bringer dem tettere på næringslivet. Erfaringer viser at de har fått bedre kontakt med arbeidsgiverne, fått bedre oversikt over jobbmarkedet og større kunnskap om behovene hos arbeidsgiverne.

Folk som kommer til NAV-kontoret har høyst forskjellige behov. Det er derfor viktig å tilby riktige løsninger basert på reelle behov. Moderniseringen av NAV må fortsette. Digitaliseringen bidrar til at hverdagen blir enklere for de ansatte, samtidig som opplevelsen blir bedre for brukerne.

Slik blir velferdsstaten bedre for de som trenger den mest.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på verdidebatt.no. )

Facebook Comments

Skolestart med muligheter for alle

Bekymret og engasjert har jeg sendt mine tre sønner til et nytt skoleår. Selv om flere piler peker i riktig retning, er det store utfordringer i norsk skole. Lykkes vi bedre, kan flere delta i arbeidslivet.

Denne høsten har mine tre gutter sine første dager i henholdsvis 2., 3., og 4. klasse. De går i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter.

Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta grep. Da nytter det ikke å snakke om matpakka og være opptatt av skolematen.

Skolemat får man kjøpt på butikken, mens gode lærere bruker mange år på å utdanne seg til å utdanne barna våre. Vi er avhengige av å få barna våre trygt og godt gjennom skoleløpet. La oss derfor heie frem gode lærere, så kan vi heller smøre matpakken selv.

Jeg er bekymret

For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter.

Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig. Den skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Flere lærere og mer læring i skolen

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Våren 2017 kom det en ny femårig lærerutdanning på masternivå. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå ser vi at studenter søker seg til denne utdanningen.

Les også: Vi må ikke glemme gutta

Jeg håper at mine gutter også får oppleve mange gode lærere i årene som kommer.

Fremover skal vi gjennomføre et løft for tidlig innsats i skolen. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut.

Konsekvensen av å reparere sent fremfor å forebygge er at alt for mange ikke lærer det som skjer tidlig i skoleløpet, særlig gjelder dette gutter.  Med tidlig innsats vil vi ta tak i problemene når de oppstår, forebygge frafall og gi elevene mulighet til å nå sitt potensiale.

Å stiller krav er å bry seg

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Til store protester fra ytterste venstre fløy innførte Høyre i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse.

Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for sønnene mine, fordi jeg vet at vi tar gode grep.

Mitt mål for fremtidens skole er at vi klarer å snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle. Jeg tror det vil gjøre overgangen til arbeidslivet lettere, og slik kan vi igjen sikre skatteinntekter som betaler for velferden vi har.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt startet på skolen igjen, fortjener det. De er fremtiden vår!

 

Facebook Comments

Vi må ikke glemme gutta

I årets Ungdata-rapport forteller nærmere 11 prosent av guttene på videregående skole om psykiske helseproblemer. Det må vi ta alvorlig.

Det er ingen enkel årsak til at stadig flere unge forteller om psykiske utfordringer, men dersom man lytter til ungdom, kan man tørre å peke ut noen årsaker.

Bekreftelse og likes i sosiale medier

I et gjennomdigitalisert samfunn, opplever mange unge at de er konstant eksponert for andres liv og bekreftelsessøken. Det tar kun et tastetrykk. Unge jenter og gutter er sårbare for mektige digitale design.

Det er en risiko at mange unge knytter selvfølelse og selvtillit til bekreftelsen de får gjennom sosiale medier, som antall likes på et profilbilde. Sosiale medier appellerer til et grunnleggende sosialt behov hos alle mennesker, nemlig å bli sett. Det gir også sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom.

Det kan være vanskelig å være fornøyd med den man er, når man hele tiden eksponeres for folk som er «litt bedre» i alt.

Det kan også føles mer ensomt å være alene når man ser at «alle» andre er på fest eller sammen med noen de er glad i.

Det digitale samfunnet vi lever i, og fellesskapene mange unge er en del av, har også et budskap om at man kan gjøre alt og oppleve så mye. Og det er jo i utgangspunktet flott!

Men multitasking og overflod av informasjon kan også bidra til å skape stress. Unge får ikke tid til å tenke, finne roen, bearbeide følelser og fordøye opplevelser. Det er ingen som forteller dem at det å si nei – og prioritere bort noe – også er viktig for å ha det bra med seg selv og finne ut hvem man er.

Press rammer også gutta.

Flere gutter på videregående forteller at de sliter med psykiske problemer og kroppspress. Men der jentene lettere snakker med venninner og mødre, og kommer i kontakt med skolehelsetjenesten gjennom samtaler om blant annet prevensjon, har guttene få veier de sluses inn.

Det er helt avgjørende at vi fanger opp signalene om hvem som trenger litt ekstra oppfølging, og at vi arbeider forebyggende.

Høyre i regjering har styrket skolehelsetjenesten og helsestasjonen med over 1 milliard kroner, og det har vært en kraftig økning i antall årsverk. Det skal vi fortsette med!

Men vi må også ta grep i skolen. Nå skal Livsmestring inn som et tverrfaglig tema i skolen. Det vil være viktig for at ungdom, også guttene, lærer å regulere følelsene sine og tåle motgang på en konstruktiv måte.

Menn må inn i oppvekst- og omsorgsyrkene

Vi må også bli flinkere til å rekruttere menn inn i oppvekst- og omsorgsyrkene. Studier viser at flere mannlige ansatte i barnehagesektoren gjør at flere barn mestrer språk og regning. Det er bra!

Men det viktigste er at flere mannlige ansatte kan sikre en bedre dynamikk i skolehverdagen, og muligens gjøre det lettere å fange opp de gutta som sliter.

Høyre har derfor etablert egne likestillingsteam i fylkene som skal arbeide med å rekruttere og beholde menn i barnehagene.

Det er viktig at vi ikke stempler alt som negativt. Ungdata-undersøkelsen viser også at mange unge trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine og med skolen de går på.

Men vi må alle sammen ta ansvar for at våre unge får det bedre med seg selv, klarer å stå i sitt eget og ha trygge personer rundt seg de kan snakke med. Og da må vi ikke glemme gutta.

Facebook Comments

Derfor må vi slutte å ha med skole-teddy hjem

Hvorfor skal skolen legge dette unødvendige presset på barnefamiliene?

Guttungen kom løpende inn i huset en fredag ettermiddag og kunne entusiastisk fortelle at han hadde fått Teddy med seg hjem fra skolen! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut.

Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med familien i løpet av helgen.

Jeg så til min forskrekkelse at det var flere av de andre elevene som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir.

Jeg begynte å kjenne på presset.

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøvde å ha litt fri sammen. Søndag kveld satte jeg meg ned sammen med gutten og prøvde å skrive en oppsummering av helgen.

Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen.

Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken.

Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen familier som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Dette blir fort til en bok som tydeliggjør ulikhetene og ressursene til elevenes familier. Hvem har fotoprinter, hvem er i fornøyelsesparker i helgene og hvem er skrivekyndige.

Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav og prestasjonsangst.

Facebook Comments

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

Facebook Comments