Et moderne NAV for de som trenger det mest


Av Margret Hagerup, stortingsrepresentant (H).

Dersom den norske velferdsstaten skal kunne ta vare på de som trenger det mest også i fremtida, må vi gjøre noen endringer allerede nå.

Et av Høyres viktigste mål er å sikre folk selvstendige og verdige liv. De som ikke kan delta i arbeidslivet må allikevel ha en anstendig inntekt.

Velferds-Norge er mer enn de enkelte ytelsene, det er summen av hva fellesskapet stiller opp med.

De ansatte hos Nav er førstelinjehjelpen i velferdsstaten vår. Vi må derfor gi dem det handlingsrommet de trenger for å gjøre en god jobb. Høyre har sammen med Venstre, FrP og KrF gjort viktige justeringer, for å gjøre NAV mer brukervennlig og styrke dialogen med næringslivet.

Verdier må skapes før de kan deles i et velferdssamfunn.

Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs, og det må være et mål at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Vi skal ha et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle.

Et godt arbeidsmiljø er et viktig bidrag til både god helse og arbeidsevne. Det kan forhindre at folk faller ut av arbeidslivet. Arbeid og aktivitet kan i mange tilfeller også være bra for helsen. Flest mulig skal kunne bruke det de kan slik at arbeidsgivere får tak i den kompetansen de trenger.

Høy sysselsetting bidrar til å finansiere velferdsordningene, og gir mulighet til å perfeksjonere velferdssamfunnet. Det betyr mye for folk å ha jobb der det er mulighet for personlig utvikling, stabil inntekt og det å kunne delta på en sosial arena.

Velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, og da må den være litt mindre for oss andre med færre behov.

Generasjonene etter oss må også sikres en velferdsstat å kunne lene seg på ved behov.

En viktig del av endringene i Nav handler om hvordan brukere kan kontakte NAV gjennom ulike kanaler som telefon, via internett eller ved oppmøte på kontorene. Brukerne må få best mulig service i riktig kanal på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

Gjennom flere og bedre tjenester på nav.no øker bruken, og andelen ad hoc-henvendelser på NAV-kontorene og på telefon går ned. I sommer hadde jeg selv praksis på mitt lokale Nav-kontor. Der hadde de kommet langt i digitaliseringen, og de ansatte der kunne melde om bedre tid til oppfølging av de vanskeligste sakene. De opplevde at endringen hadde blitt tatt godt imot av brukerne. Det er fremdeles dager med åpen kontortid, men de opplever i mye mindre grad at folk har behov for å oppsøke kontoret.

NAV-kontorenes hovedoppgave er å få flest mulig i arbeid og aktivitet, slik at en kan klare seg selv økonomisk. Da er det bra at mer av veiledernes tid brukes til bedre oppfølging av de som trenger det. Men NAV skal verken stenge ute eller avvise folk. Den enkelte skal få hjelp til å løse sine behov på den enkleste og best mulige måten.

Det er også viktig med tett og individuell oppfølging og et godt samarbeid med lokalt næringsliv for å lykkes med å få folk i jobb. NAV skal få større fleksibilitet til å velge om avklarings- og oppfølgingstjenestene skal gjøres av dem selv, eller kjøpes fra andre.

Det styrker NAVs kapasitet til å drive arbeidsrettet oppfølging og bringer dem tettere på næringslivet. Erfaringer viser at de har fått bedre kontakt med arbeidsgiverne, fått bedre oversikt over jobbmarkedet og større kunnskap om behovene hos arbeidsgiverne.

Folk som kommer til NAV-kontoret har høyst forskjellige behov. Det er derfor viktig å tilby riktige løsninger basert på reelle behov. Moderniseringen av NAV må fortsette. Digitaliseringen bidrar til at hverdagen blir enklere for de ansatte, samtidig som opplevelsen blir bedre for brukerne.

Slik blir velferdsstaten bedre for de som trenger den mest.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på verdidebatt.no. )

Skolestart med muligheter for alle

Bekymret og engasjert har jeg sendt mine tre sønner til et nytt skoleår. Selv om flere piler peker i riktig retning, er det store utfordringer i norsk skole. Lykkes vi bedre, kan flere delta i arbeidslivet.

Denne høsten har mine tre gutter sine første dager i henholdsvis 2., 3., og 4. klasse. De går i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter.

Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta grep. Da nytter det ikke å snakke om matpakka og være opptatt av skolematen.

Skolemat får man kjøpt på butikken, mens gode lærere bruker mange år på å utdanne seg til å utdanne barna våre. Vi er avhengige av å få barna våre trygt og godt gjennom skoleløpet. La oss derfor heie frem gode lærere, så kan vi heller smøre matpakken selv.

Jeg er bekymret

For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter.

Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig. Den skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Flere lærere og mer læring i skolen

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Våren 2017 kom det en ny femårig lærerutdanning på masternivå. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå ser vi at studenter søker seg til denne utdanningen.

Les også: Vi må ikke glemme gutta

Jeg håper at mine gutter også får oppleve mange gode lærere i årene som kommer.

Fremover skal vi gjennomføre et løft for tidlig innsats i skolen. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut.

Konsekvensen av å reparere sent fremfor å forebygge er at alt for mange ikke lærer det som skjer tidlig i skoleløpet, særlig gjelder dette gutter.  Med tidlig innsats vil vi ta tak i problemene når de oppstår, forebygge frafall og gi elevene mulighet til å nå sitt potensiale.

Å stiller krav er å bry seg

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Til store protester fra ytterste venstre fløy innførte Høyre i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse.

Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for sønnene mine, fordi jeg vet at vi tar gode grep.

Mitt mål for fremtidens skole er at vi klarer å snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle. Jeg tror det vil gjøre overgangen til arbeidslivet lettere, og slik kan vi igjen sikre skatteinntekter som betaler for velferden vi har.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt startet på skolen igjen, fortjener det. De er fremtiden vår!

 

Vi må ikke glemme gutta

I årets Ungdata-rapport forteller nærmere 11 prosent av guttene på videregående skole om psykiske helseproblemer. Det må vi ta alvorlig.

Det er ingen enkel årsak til at stadig flere unge forteller om psykiske utfordringer, men dersom man lytter til ungdom, kan man tørre å peke ut noen årsaker.

Bekreftelse og likes i sosiale medier

I et gjennomdigitalisert samfunn, opplever mange unge at de er konstant eksponert for andres liv og bekreftelsessøken. Det tar kun et tastetrykk. Unge jenter og gutter er sårbare for mektige digitale design.

Det er en risiko at mange unge knytter selvfølelse og selvtillit til bekreftelsen de får gjennom sosiale medier, som antall likes på et profilbilde. Sosiale medier appellerer til et grunnleggende sosialt behov hos alle mennesker, nemlig å bli sett. Det gir også sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom.

Det kan være vanskelig å være fornøyd med den man er, når man hele tiden eksponeres for folk som er «litt bedre» i alt.

Det kan også føles mer ensomt å være alene når man ser at «alle» andre er på fest eller sammen med noen de er glad i.

Det digitale samfunnet vi lever i, og fellesskapene mange unge er en del av, har også et budskap om at man kan gjøre alt og oppleve så mye. Og det er jo i utgangspunktet flott!

Men multitasking og overflod av informasjon kan også bidra til å skape stress. Unge får ikke tid til å tenke, finne roen, bearbeide følelser og fordøye opplevelser. Det er ingen som forteller dem at det å si nei – og prioritere bort noe – også er viktig for å ha det bra med seg selv og finne ut hvem man er.

Press rammer også gutta.

Flere gutter på videregående forteller at de sliter med psykiske problemer og kroppspress. Men der jentene lettere snakker med venninner og mødre, og kommer i kontakt med skolehelsetjenesten gjennom samtaler om blant annet prevensjon, har guttene få veier de sluses inn.

Det er helt avgjørende at vi fanger opp signalene om hvem som trenger litt ekstra oppfølging, og at vi arbeider forebyggende.

Høyre i regjering har styrket skolehelsetjenesten og helsestasjonen med over 1 milliard kroner, og det har vært en kraftig økning i antall årsverk. Det skal vi fortsette med!

Men vi må også ta grep i skolen. Nå skal Livsmestring inn som et tverrfaglig tema i skolen. Det vil være viktig for at ungdom, også guttene, lærer å regulere følelsene sine og tåle motgang på en konstruktiv måte.

Menn må inn i oppvekst- og omsorgsyrkene

Vi må også bli flinkere til å rekruttere menn inn i oppvekst- og omsorgsyrkene. Studier viser at flere mannlige ansatte i barnehagesektoren gjør at flere barn mestrer språk og regning. Det er bra!

Men det viktigste er at flere mannlige ansatte kan sikre en bedre dynamikk i skolehverdagen, og muligens gjøre det lettere å fange opp de gutta som sliter.

Høyre har derfor etablert egne likestillingsteam i fylkene som skal arbeide med å rekruttere og beholde menn i barnehagene.

Det er viktig at vi ikke stempler alt som negativt. Ungdata-undersøkelsen viser også at mange unge trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine og med skolen de går på.

Men vi må alle sammen ta ansvar for at våre unge får det bedre med seg selv, klarer å stå i sitt eget og ha trygge personer rundt seg de kan snakke med. Og da må vi ikke glemme gutta.

Derfor må vi slutte å ha med skole-teddy hjem

Hvorfor skal skolen legge dette unødvendige presset på barnefamiliene?

Guttungen kom løpende inn i huset en fredag ettermiddag og kunne entusiastisk fortelle at han hadde fått Teddy med seg hjem fra skolen! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut.

Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med familien i løpet av helgen.

Jeg så til min forskrekkelse at det var flere av de andre elevene som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir.

Jeg begynte å kjenne på presset.

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøvde å ha litt fri sammen. Søndag kveld satte jeg meg ned sammen med gutten og prøvde å skrive en oppsummering av helgen.

Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen.

Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken.

Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen familier som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Dette blir fort til en bok som tydeliggjør ulikhetene og ressursene til elevenes familier. Hvem har fotoprinter, hvem er i fornøyelsesparker i helgene og hvem er skrivekyndige.

Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav og prestasjonsangst.

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

Hva skjedde med campinglivet?

I disse ferietider venter mange på feriepenger. Selv er jeg en av dem som lurer meg selv ved å trekke ekstra mye i skatt, slik at jeg får en ekstra «bonus» når sommeren kommer. Sosiale medier forteller meg fra tid til annen at dette er en uklok måte å spare penger på, men jeg fortsetter praksisen av gammel vane.

Det trengs også en betydelig sum penger dersom jeg skal ta med familien på ferie. Konsekvensen av å få fire unger har først kommet nå, når jeg innser hvor dyrt det kan være når 6 personer skal fly til Granca.

I tillegg tilhører jeg den delen av befolkningen som synes det er en uting at foreldre tar barna ut av skolen, for å få billige sydenreiser. Skole er tidlig innsats og viktig for dannelsen. Hvis vi foreldre tar ut barna for å få billig ferie forteller vi våre små lovende at det ikke er så nøye. Skole og jobb betyr mye i det daglige, men ferien er viktigere.

I flere debatter som har gått nå har man snakket om byrden det er for barn å komme tilbake etter ferien og fortelle i klassen hva man har gjort. Der enkelte har vært på reise verden rundt, har andre kanskje «bare» vært hjemme. Videre har man diskutert hvordan alle kan få ta del i denne feriebonanzaen som handler om hvor langt man reiser.

Det virker som om dette er den eneste veien til sann lykke.

Jeg innser når jeg skriver dette at jeg bidrar selv til denne debatten, gjennom min språkbruk. Jeg sier alltid at jeg bare skal være hjemme i påsken dersom jeg ikke drar på fjellet. Og om sommeren skal jeg bare være hjemme. Sånn sett ligger det en nedsnakking i måten vi snakker om ferie på.

I realiteten er det slik at lykke ikke kan måles i penger. En vet også at man ikke kan kjøpe seg lykke, selv om det hender at jeg lar meg lure enkelte ganger. Plutselig har jeg kjøpt en alt for dyr kjole. Lykkelig et kort øyeblikk, men plaget av dårlig samvittighet senere. I det lange løp får jeg flere ting, men jeg blir ikke lykkeligere.

På samme måte lar jeg meg forføre når ferien kommer. Jeg tråler nettet for å finne billige Sydenturer. Drømmer om solsenger, late dager og ser meg selv utstrakt på en solseng, lesende i en bok. Helt til jeg våkner av dagdrømmingen og kommer på at jeg er firebarnsmor. Tiden hvor man lå og solte seg er over i lang tid fremover.

Så hva skal man da velge, når ferien endelig kommer?

Noen av mine beste ferieminner er fra de feriene hvor vi var på en campingplass eller på en hytte. Der skapte jeg minner for livet. En sommer fant jeg og noen andre unger et rustet aluminiumstrau på en campingplass, og jeg fikk beholde dette når «vennegjengen» måtte bryte opp og dra hjem til hvert vårt sted.

Jeg beholdt denne «butikkdisken» gjennom hele sommeren, mulig dette bante vei for at jeg senere valgte butikkyrket. Minnene fra begge deler er fremdeles gode.

Poenget mitt er at vi må slutte å diskutere sommer og ferievalg ut fra en tro om at det er hvor langt en reiser og hvor mye penger en bruker som er et mål på kvaliteten og opplevelsen. Det er samværet, relasjonene og minnene man skaper sammen som blir husket. De kan man oppleve enten man skaper sitt eget basseng hjemme i hagen, eller man leker i et basseng i Spania.

Min erfaring er at det ofte er vi voksne som skaper forventninger og har krav om hva ferien skal inneholde.

La oss heller bruke sommeren på å være sammen med dem vi setter høyest, og la krav og forventinger fare. La folk seile sin egen sjø, for folk vil alltid feriere på ulike måter. Vi må slutte å gradere disse valgene og definere hva som er lykke og ikke.

Jeg skal legge vekk telefonen og logge på livet i sommer. Det tror jeg ungene mine kommer til å sette pris på. Enten vi er på hytta, i Syden eller «bare» hjemme.

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.

Det burde være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode

I dette innlegget fra Arild Rønsen skriver han at stortingsrepresentanter bør ta seg sommerjobb. Vel: Da burde det være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode.

Det kunne muligens ha demmet litt opp for den folkeforakten jeg er i ferd med å få. Jeg merket avstanden bygge seg opp med det samme jeg ble nominert som stortingskandidat for to år siden. Kollegaer begynte å kalle meg politiker og omtale meg i sekkeposten «dere politikere». Det var sjelden med positivt fortegn. Faktisk aldri.

Seks år hadde jeg sittet i kommunestyret. Engasjert og til tider oppgitt mor og medborger. Det var ikke alt som gikk den veien jeg ønsket. Men jeg fikk være med i diskusjonene, og jeg kjente debatten og grunnlaget for at ting ble som det ble. Dette livet gav meg mersmak. Først så jeg at man kunne redde en åpen barnehage i lokalmiljøet, så så jeg at vi kunne sørge for gode friområder og flere tiltak for å bedre skole og oppvekst.

Som småbarnsmor med stadig flere barn ble jeg opptatt av tidlig innsats og gutters oppvekstvilkår. På dagtid jobbet jeg på kontor, på kveldene satt jeg i kommunestyremøter, innimellom skiftet jeg bleier og var fornøyd med livet.

Før den tid hadde jeg plukket jordbær, gått med aviser, vært vareplukker, butikksjef, kassamedarbeider, barnevakt, vasket hjem, skiftet bleier, laget middag, lukt i eget bed. Og sånn kunne jeg holdt på i det evinnelige.

Normalt er jeg mest opptatt av at man skal luke i eget bed, men når Arild Rønsen tar ansvar for andres bed klarer jeg ikke å dy meg. Og han er ikke alene.

Mange har en mening om politikere og også nå stortingspolitikeres lange «ferie». Om hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre.

Jeg har planlagt å besøke bedrifter, barnehager, bondegårder og iskremkiosker. Jeg har planer om sommerjobb på Nav, jeg skal besøke tillitsvalgte i kommunene hjemme i Rogaland og jeg skal tilbringe tid med familien. Det er tross alt sommerferie i mellom alt det andre og da skal jeg være med mine nærmeste støttespillere.

Neste år vurderer jeg faktisk å ta helt fri. Hva er vitsen med å være ute blant folk når man plasseres i en bås uansett? Det beste er å holde avstand. Jo mindre vi vet om hvordan folk flest har det, dess bedre er det.

Nei, beklager, jeg mente faktisk ikke det.

Det er viktig for meg å holde kontakt med alle dere som er der ute hver dag og skaper verdier for samfunnet. Jeg er utrolig takknemlig for alt dere gjør, enten dere sitter på et kontor og fører regnskap, eller om dere løfter tunge kabelstiger på et lager. Dere har min fulle respekt, enten dere jobber skift eller turnus. Ja, dere kan faktisk jobbe 8-4 også uten at jeg skal dømme dere.

Men jeg ber samtidig om at dere slutter med den politikerforakten enkelte av dere viser i kommentarfeltene på sosiale medier.

Sett dere heller opp på valglistene til kommunevalget neste år.

Folk som Arild Rønsen burde hatt seg minst en periode som folkevalgt. Og sikkert flere med ham. Alle dere som sprer om dere med synsing og KMM (kos med misnøye) på nettet burde hatt en obligatorisk runde.

Hilsen ei som er i det virkelige livet. Både som politiker, kone, søster, mor og medmenneske. Og så videre.

For aller siste gang

Denne er til deg som blir emosjonell over at det er aller siste dag i barnehagen.

Det er høysesong for bilder og statuser om sommerfest og avslutning i barnehagene og skolen. Tusenvis av små 5 og 6 åringer går i disse dager ut av barnehageporten for aller siste gang. Nå venter skolen til høsten.

Det finnes en del sånne merkedager i livet som setter seg litt ekstra. Første dag i barnehagen er en av disse, siste dag i barnehagen er også en. Man gråter gjerne begge ganger.

For det er noe med å sende sitt lille barn ut i den store verden. Stole på at noen andre skal skifte bleie, tørke tårer og oppleve alle de små øyeblikkene i livet, hvor man bare kjenner på en intens kjærlighet.

Når den lille legger armene rundt halsen på deg, og for første gang sier: «Jeg er glad i deg, mamma». Eller de bare sier noe morsomt og veslevoksent, og man ler så man nesten gråter.

Jeg mener bestemt at jeg har blitt mer emosjonell etter at jeg ble mor.

Når eldstegutten min hadde siste dag i barnehagen kjente jeg følelsene komme allerede når jeg parkerte bilen på parkeringsplassen. Han var superklar for å slutte i barnehagen og gledet seg enormt til skolestart. Jeg trengte litt mer tid på å forberede meg. Da vi satt ute i bilen, etter avskjeden med de ansatte, kom tårene.

Eldstemann skulle aldri mer gå i barnehagen. «Hvorfor gråter du mamma, er du lei deg?», spurte Eilert. «Nei, jeg er ikke lei meg, men det er bare så utrolig at du har blitt så stor.» Det er en markering av en ny epoke i livet, og jeg tror det minner oss om at tiden går ganske fort. Jeg kjenner enda på savnet fra den tiden jeg gikk i barnehagen.

Alle vennskapene man hadde, alle perlebrettene vi fylte opp, alle de voksne som skrev i minneboken min. Det kjennes veldig nært, men når jeg begynner å regne på dager og år innser jeg at det er en god stund siden.

Heldigvis kommer sommerferien fort og vi tilpasser oss ganske raskt til en ny virkelighet. Plutselig er ikke den lille gutten barnehagegutt lenger og det faller seg helt naturlig at vi går i butikken for å kjøpe skolesekk og pennal.

Første skoledag er også en av disse merkedagene i livet. Nå til dags kan man dokumentere det meste, og de fleste foreldrene fotograferer ivrig med smarttelefonene sine.

Jeg har ingen bilder fra min første skoledag i 1987, men jeg husker at det var litt skummelt. Jeg husket ikke bursdagen min og bommet på dato med en dag. Jeg husker at jeg syntes det var ganske flaut ikke å vite når jeg selv hadde bursdag. Jeg har også mange gode minner fra skolen. Det var et nytt sted, hvor man stiftet nye vennskap, og opplevde nye eventyr. Det var spennende å lære om dyr og fauna, om bokstaver og hvordan vi kunne kjøpe epler og bananer for penger.

Skolen var et godt sted å være og vi lærte mye som vi har tatt med oss videre. Jeg glemmer aldri følelsen av mestring da jeg endelig forsto bokstaver, og stolt kunne lese min første bok.

For ikke å snakke om når jeg kunne begynne å løse Donald-kryss. Skolen er absolutt en av arenaene hvor man får muligheten til å vokse og utvikle seg, samtidig som man lærer sosialisering og bygger videre på det man har lært i barnehagen.

Jeg er imponert over hvor flinke ansatte vi har, både i barnehagen og i skolen. De passer på det kjæreste vi foreldre har, og de gjør en enorm jobb for at barna våre skal ha det bra og få utvikle seg til de små personlighetene hver enkelt er.

Det kan ikke være enkelt for de som jobber i disse yrkene, å hver sommer ta farvel med de små, som nå har blitt ganske store. De har tross alt tatt del i utviklingen deres fra de knapt kunne gå til de nå løper ut porten for aller siste gang. Det er ganske mange timer, dager, uker, måneder og år. Det er et farvel med tiden som har vært, og en lykkeønskning mot veien videre. Et neste steg mot voksenlivet er tatt. Slik livets gang er.

Heldigvis er det ikke lenge til høsten kommer og man stifter nye vennskap, får nye bleier å skifte, tårer å tørke og øyeblikk av glede når man endelig treffes igjen mandag morgen.

Vi er heldige som bor i et land hvor barna våre blir tatt godt vare på, både i barnehage og på skole. Men det er greit å gråte en skvett ved livets små overganger. Det minner oss om at øyeblikkene er flyktige og at vi må være tilstede i de øyeblikkene vi har.

Og når ungene mine har fått med seg disse ordene på veien fra barnehagen er det vanskelig å holde tårene for seg selv.

«Nå når dine dager i Kverneland barnehage er omme,
så får du et hjerte du kan ha i din lomme.
Om dagen kanskje blir trist og lei,
klem godt på hjertet og husk at vi er glad i deg.»

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.